Hans hellighets lojale opposisjon

Jeg har en venn som jobber med å konvertere.

Fra den nye til den gamle. Kirken, altså. Ikke vinverden. Nei, der er det gjerne andre veien. Den konverteringen er nok ikke nært forestående. Omskjæring av den intellektuelle delen av nytelsesorganene våre, kanskje? Lobotomi.

Er det forresten noen vinelskere som har gjort det? Konvertert fra den gamle verden til den nye? I det siste har jeg lagt merke til noe interessant. Jeg har nemlig fått med iPod, og slått meg på podcast. Kort fortalt, så er det radioprogrammer som lages av alle fra lillebror på gutterommet til BBC. Disse lastes ned automatisk hvis du abbonnerer på dem, og det er gratis. Jeg har funnet vinpodcaster fra winecast.net og winefornewbies.net. Dette er amerikanske vinelskere som sitter og anmelder viner, og holder et slags 'brevkurs' over radio på nett. "Though I'm in favour of fruit-driven new world style wines, lately I've actually been starting to like som old world wines, with a little less fruit, and more leathery and mineral notes!" Og mannen er seriøs. Han er 'vinekspert' og har akkurat oppdaget Europa.

Det er morsomt å høre, så klart, men jeg tror han snakker for et stort, viktig og mektig marked. Her forleden var jeg på Dr. Kneipps vinbar. Min venn hadde blitt dumpet av en kvinne han aldri hadde hatt. Igjen. Ukens vin var Løssterrassen fra Stadt Krems, Østerrike. Grüner Veltliner. Superb vin. Stram og mineralsk, litt krydret og urtete. Billig var den også. Siden ble det bestilt en flaske Chianti fra Fonterutoli. Den var ikke dyr, men ikke billig. Som 'eksperter' styrte vi unna 2003-årganger av det ene og det andre. Ah, så varmt det var. Huff. Jeg fniser når jeg tenker på Norwegian Wine Expo 2004. Vi gikk og himlet med øynene og huffet over 2003 som moteløvene sladrer om Mette-Marits siste kjole. Vel. Først var vinen god. Fruktdreven helt klart. Sånne viner er alltid gode først, men snart blir det kjedelig. Hvor var Chiantien i denne flasken? Det smakte jordbærsyltetøy, varmt og kokt. Veldig godt syltetøy, da, men hvor var irritamentene? Hva er det jeg skal jobbe mot og med her? Hva er gåten som skal løses i smaksbildet?

Poenget mitt er - eller var, før digresjonene tok over at jeg antar at det amerikanske markedet holder en sterk posisjon som kjøper og markedsfører av vin fra Europa. En stor og viktig kunde, men en kunde som må holdes i tøylene. Kanskje er drivkrefter i blandt annet det amerikanske markedet sterke nok til å gjøre min Chianti om til syltetøy i et godt år.

Jeg tror at min venn og amerikanerne har en ting til felles. De tåler ikke organisasjonen. Min venn søker troen og opplevelsen, men kan ikke vedkjenne seg styret. Vinelskere liker kanskje (må jo like!) vinen fra Europa, men måten vårt vinproduserende kontinent styres på er såpass strengt og lovbelagt at det kanskje virker avskyelig på et marked og et miljø som setter friheten foran alt. Uansett. Jeg er klar over at det med stor sannsynlighet er mye feil i disse påstandene, og jeg vil gjerne ha tilbakemelding på det.

En annen konvertitt har meldt seg denne uken. Arne Ronold skriver i denne artikkelen om den norske vinhandelen og hva som har skjedd siden Vinforum startet i 1986. Gratulerer med jubileet!

Heia Vinmonopolet. Alternativet er så håpløst. Iallefall hvis du holder hi utenfor ring 2. Polet har verdens mest omfattende vinliste, skriver Ronold. I dag er det over 10000 produkter å velge mellom på polet. Det er en ny vin hver dag i 27 år. iPoden min teller sånn. Den teller hvor mange dager med musikk jeg har liggende. Det er jo helt idiotisk. Jeg kommer aldri til å høre igjennom alt det i ett strekk. Det jeg vet er at utvalget, kvaliteten og tilgjengeligheten er eksepsjonell.

Min venn konvertitten sier han aldri vil bli en hipp konvertitt. Han vil alltid bli det en forfatter en gang kalte Hans hellighets LOJALE opposisjon. Slik tror jeg mange norske vinelskere stiller seg til Vinmonopolet i dag. Vi elsker polet, vi hater polet. Vi trenger de konservative og trege kreftene i polet, men vi trenger også fornyelse av polet.

Nå skal jeg på polet.
God Jul!
e.

Julestria

Oi oi oi...så kommer altså julen. Og den kommer som vanlig som - ja, julekvelden på kjærringa.

I dag har det skjedd. Jeg har gått fra polet fordi de ikke hadde noe som passet. Vel. De hadde jo som vanlig veldig, veldig mye godt. Men jeg hadde sett meg ut en rød burgunder, og fant ikke noe. Siden så jeg litt på en St. Emilion 1996, men herren i informasjonen mente det var for lite sprut i den. Julefrokost hos Larsen er en spekket affære. Vi begynner kl ti og er ferdige kl tre-fire. Standard er østers og champagne til velkomst. Pinglene får spekemat. I år er det dekket for østers, kremet hummersuppe, kamskjell, rypebryst i viltsaus og en foreløpig ukjent dessert. Alt i avmålte porsjoner nødvendigvis, vi vet jo hva som venter etter julen ringer inn (for min del venter kalkun).

Kavalér til rypa er mitt ansvar. Der kom Pinoten inn. En god burgunder med litt punch til å tåle saus på viltkraft med steinsopp i. Det var ikke lett og dessuten var det nærmest tomt for portvin også. Jeg dro til Briskeby. På superpolet var det også nesten tomt for portvin. Ganske tomt for mye annet også. Betjeningen slet med å holde masken. Smiiil. I 'kjelleren' fant jeg to Mongeard-Mugneret Vougeot 1998. Den ene 1er cru, den andre Grand Cru. Grandisen var litt over budsjett, men jeg gikk for 1er Cru Les Cras. Sjelden å finne moden burgund. Sjelden å finn moden noe som helst, egentlig. Tanken var å få frukten og elegansen og syren fra druen, for å jobbe mot rypebrystet, og få sekundæraromaene fra åtte års lagring (mose, skogbunn, jordlige aromaer) til å jobbe med nettop soppen og viltsausen. Jeg har tidligere vært veldig imponert av 1er Cru Les Orveaux 2002 fra samme produsenten. Den hadde rik duft av jordbær og kirsebær, men også noe smør, sopp og skogbunn. Den vokste i munnen og ga en spennende kronologisk opplevelse med sødmefullt anslag som utviklet seg i uante retninger, men som samlet seg i en sødmefull harmoni i avslutningen igjen. Laaang sådan. 450 kroner er mye penger, men fy søren så godt. Nok digresjon.

Selv er jeg en sucker for Pinot Noir. (thin skinned, temperamental, ripens early, you know..) Dog er jeg ingen viter. Få ting er så vanskelig å skaffe seg greie på som Burgund. Innenfor få andre vitenskaper oppfordres det enstemmig til å klamre seg til det man kjenner når man har lært seg det å kjenne. I Burgund er tilstanden så uoversiktlig at den eneste sanne ledetråd er å kjenne den enkelte produsent. I enkelte tilfeller er det 90 produsenter i en Grand Cru vinmark! Deler av disse vinmarkene burde aldri vært klassifisert som Grand Cru. Dette har en kompleks og lang historie bak seg, som heller får være bli artikkel for seg. Arvelover er et stikkord å ta med seg til neste gang.

Anyway. Hvis noen har erfaring med Mongeard-Mugneret vil jeg gjerne ha tilbakemelding. Ellers vil jeg på bakgrunn av forrige anmeldelse igjen påminne alle om å ikke glemme å ta sin portvin i julen. Det var farlig tomt i hyllene i dag.

Før julen setter inn vil jeg gjerne anbefale et alternativ til sjampis på nyttårsaften. For min del vil det store Rieslingåret 2006 (jeg har drukket uanstendig stor andel Riesling) avsluttes med et kjempepunktum med superprodusenten Koehler-Ruprecht sin Riesling Brut 1996. Dette er en herlig musserende, utviklet riesling til en hyggelig penge. Koehler-Ruprecht lager supre viner i Pfalz og er en av stjernene i stallen til importøren Record her i Norge. Intens eplete Rieslingkarakter i nesen, mineralsk og floral med hint av ananas. Lett autolysepreg (gjær) of noe utvikling. I munnen har den god mousse med små bobler. Tørr , mineralsk og syrlig og med mange av de samme fruktnotene som i duften. Eple i avslutningen. Stram og fin, men allikevel generøs og meddelsom vin!

God jul!
e.

To portviner fra Niepoort

Foran meg har jeg to glass portvin fra produsenten Niepoort. Dette er en Late Bottled Vintage 2000 og en 10 year old Tawny. I det ene glasset har jeg svart vin, i det andre en brun. Disse to vinene er så radikalt forskjellige at jeg mener det er på sin plass med en introduksjon av begrepet Portvin. Den vinkyndige må gjerne rulle forbi dette.

Det har blitt skrevet at det aldri har eksistert en mer britisk drikk enn portvin. Dette fordi portvin ble skapt av briter for briter. Stort sett har størsteparten av importen av vin til England vært fra Frankrike, men under diverse politiske strider i historiens gang, har England måtte se seg om etter andre steder å finne sin vin. Allerede i 1678 kom det første importforbudet på vin fra Frankrike og på begynnelsen av 1700-tallet undertegnet Portugal og England en større handelsavtale. Det sies at britene oppdaget portvin allerede i 1678 hos munkene i Lamego, Duoro-dalen, som hadde laget den fyldige og søte vinen ved å stanse alkoholgjæringen i fatene ved å tilsette druebrennevin. Hvis dette stemmer, skulle det ta over 50 år før portvin var å finne i London. Ironisk nok er Frankrike i dag den største importøren av portvin.

Portvin har sitt navn fra havnebyen Oporto, som ligger ved utløpet av Duoroelven i området for produksjon av Vinho Verde. Denne elven strekker seg fra Spania i øst til Atlanterhavet i vest. Underveis blir den tilstøtt av mange mindre elver, som sammen nærmest gir assosiasjoner til et fiskeskjelett, hvor hodet ville ligget i Oporto. Duorodalen var faktisk det første vinområdet i verden til å få sin klassifisering i 1756, nesten hundre år før Bordeauxklassifiseringen til verdensutstillingen i 1855. Her har elven gravd seg en revne gjennom granitt og skifer. Vinmarkene er plantet på terrasser i de bratte bakkene. Porto er en av de våteste byene i Europa med 1200 mm regn i året. Følger man Duoro innover i landet blir det brått lavere regnfall med 400 mm ved spanskegrensen. Regnet kommer istedet kraftig og i perioder ved høst og vår. Produksjonen er strengt regulert og klassifisert. I all hovedsak brukes druene Tinta Roriz (samme som Temperanillo), Touriga Nacional, Touriga Franca, Tinta Cão og Tinta Barroca.

Under produksjonen av høykvalitetsportvin benyttes fremdeles fottråkking i granitt-trau eller såkalte lagares. Den hvileløse marsjen kan bli vekslet av dansing. Riktig festlig, altså. Druene kan bli tråkket opp til 12 timer og vil gi fra seg mye farge. Etterpå helles hele suppa i åpne fat og vil begynne alkoholgjæring med regelmessig røring av skallene ned i mosten.

La oss så komme til saken: Portvin skiller seg fra 'vanlig' vin ved at den er alkoholsterk og søt. Hvorfor? Først må man forstå de grunnleggende prinsippene for å lage vin. Den pressede druemosten er full av sukker. På skallene er det gjærstoffer. En vinmaker kan bruke disse gjærstoffene, eller tilsette et selv. Gjæret vil begynne å 'spise' sukkeret. Resultatet av dette er tre ting: Alkohol, Co2 og varme. Når alt sukkeret er spist opp, har man tørr vin, og høyest mulig alkoholnivå iht potensialet. Søte viner lages ved at man avbryter denne prosessen. I portvin blir prosessen avbrutt når restsukker-nivået er på 6-9%. Dette gjøres ved at man heller druebrennevin (brandy) med 77% styrke i den gjærende mosten. Blandingsforholdet havner på 1 del sprit til 4 deler vin. Tidspunktet (sukkernivået) for avbryting avhenger av ønsket sødme i det ferdige produktet. Etter dette er gjort vil man helle av vinen i mindre fat, typisk 550 liter.

Av denne 'basen' kan det lages mange typer portvin. Ruby, Tawny, Late Bottled Vintage (LBV), Colheita og Vintage er bare noen. Men på bordet har jeg altså Tawny og LBV.

Tawny
Dette er portvin fra flere årganger. Poenget her er at enten det står Reserve (minst 7 år), 10, 20, 30 eller 40 år, så representerer tallet en stil - en grad av modning som tilsvarer det omtrentlige eller gjennomsnittlige antallet år vinen har ligget på fat. Disse årene vil resultere i oksidering som gir mindre friskhet og ungdommelig 'sprut', men vil gi kompleksitet og aromaer i retning nøtter, tørket frukt, karamell og kaffe, snarere enn frisk frukt som i yngre portviner. Fargen vil også bli lysere og gå via rød til brunaktig. Denne vinen vil miste friskhet i flasken.

Niepoort 10 year old Tawny
I glasset er den klar og lys, mursteinsrød og seig. Kompleks og tydelig oksidert aroma med innslag av tørket frukt (aprikos og rosiner), jordbær, valnøtt, julekrydder og svakt rosmarin. I munnen skiller den seg noe fra duften, og gir et bløtt anslag, fin fylde og en god, middels kraftig syrlighet. Vinen er oksidert, men ikke uten friskhet. Alkoholen sitter bedre intergert enn på duften, og valnøttpreget er akkompagnert med friskere elementer i retning skogsbær. Sødmen gir assosiasjoner til mandarin/appelsin. Lang ettersmak. Lett bitterhet i avslutningen gir assosiasjoner til brente mandler. Trengs det å sies at dette er juleknaskvin nummer én? Drikk den til nøtter og dadler og fiken i romjula. 155,- for en halvflaske.

Late Bottled Vintage
LBV er vin fra en spesifikk, men ikke alltid definert årgang, som har ligget på fat i 4-6 år, i motsetning til Vintage, som ligger 2-3 år. Man referer ofte til disse som 'light-vintage', viner som er bedre når de er unge, lettere tilgjengelig og modner raskere enn vintage. Vinen er ofte svært mørk og har ofte bunnfall. Dette avhenger likevel av om vinen er filtrert før tapping eller ikke. Den siste vil ikke utvikle seg noe særlig i flasken.

Niepoort LBV 2000
Meget god vin, om muligens ikke helt på nivå med den ovennenvte Tawny. Allikevel blir direkte sammenligning litt feil. Vinen er ufiltrert og tappet i 2005. Fargen er mørk rødblå og henger på glasset. Konsentrert duft, dominert av fiken og bjørnebær, med innslag av plomme og sjokolade. Lett floralt innslag i retning bergamot. I munnen har den deilig fylde og god syre i retning søt sitrusfrukt. Tanninene hegner inn smaken som i stor grad følger duften. Dette er veldig godt.


Drikk portvin til jul.

Kaffe og sporbarhet

Flott artikkel ved kaffeguru Alf Kramer i Apéritif.

Jeg kommer tilbake med mine innspill angående dette siden.

Jeg beklager lesere at det om dagen er litt lite posting og ellers en del referering til andre sider. Jeg jobber om dagen med å åpne enotria.no

Bær - Busk - Hage

Mitt seneste utspill om kaffe og brenneriet Kaffa på ENOTRIA.NO

Les artikkelen her.

enotria.no

Lesere av Sidelengs vil muligens finne det interessant å besøke

www.enotria.no

Min nye nettside med godsaker og utstyr, og invitasjoner til kurs og smakinger..

Meld deg gjerne på liste for nyhetsbrev på nyhetsbrev@enotria.no

Eirik.

Faustino Trelastforretning

Slik engelskmennene refererer til 'aquired taste', finnes også avlært smak! Når jeg begynte å drikke vin fikk jeg fort lære at skikkelig god vin - det var Faustino 1 Gran Reserva. Det fantes til og med en 1982 og den var gammel som meg selv. Og Faustino 1 var god vin. Jeg husker også jeg var himmelfallen over Viña Ardanza 1996 da jeg fikk den av en kollega til jul. I de senere år har jeg i mindre og mindre grad blitt like overbevist over disse vinene. Ikke bare min smak har endret seg - det har vært tilsynelatende enstemmig negativitet knyttet til eik i vinjournalistikken. Det tar nok sin tid å lære denne diskursen å kjenne - lese språket, forstå hva som blir sagt. Det blir fort til at man slakter f.eks. denne spanske vinen med hovedargument eik, mens man på samme ark priser en Barbaresco og i sin omtale glemmer å nevne eikesmaken som en betydelig atributt i vinen. Slik får ordet eik en negativ betydning, fordi den brukes for å fremheve det negative i en dårlig vin, og svær sjelden for å fremheve en positiv helhet i en god.

Uansett. Jeg fikk invitasjon til smaking av tolv viner fra Bodegas Faustino. Jaha. Det er verdt et forsøk, tenkte jeg. Vi skulle smake noen nye og enkle viner - som vår representant fra Faustino fånyttes forsøkte å fiske ut reaksjoner på fra sitt beskjedne publikum - og en rekke andre Riojaviner. Av Faustino 1 Gran Reserva skulle vi få smake årgangene 1996, 1994, 1982, 1970 og 1964. Bodegas Faustino ligger ved byen Oyón i Rioja. Her dyrkes det de fire blå druene Temperanillo, Mazuelo, Granacha og Graciano - sistnevnte, Temperanilloens beste venn - og den hvite Viura. Nesten all vin herfra har hovedvekt av Temperanillo. Huset kjøper rundt 25% av sine druer fra mindre bønder, og har til en hver tid rundt 12 millioner flasker liggende i kjelleren.

Ikke uventet var det for det meste blaute viner og mye eik. I flight nr 2 var det duket for Faustino 1. Vi begynte med årgang 1996 som i glasset var utviklet og mursteinsrød i kanten. I nesen fant jeg en middels kraftig og tydelig utviklet duft av modne jordbær, blåbær og andre bær. Eikesødmen var fremtredende, sammen med noe høstløv og einebusk. Hele blandingsen med 85% Temperanillo, 10% Graciano og 5% Mazuelo har ligget 26 måneder på amerikansk eik, og 2 måneder på fransk, hvor fatene har vært i tre aldre. Det fortaltes ikke hvor mye som var nytt.

Videre til 1994. Her fant jeg tettere farge og mer friskhet og floralitet i retning husholdningssaft og rose i duften. I munnen var vinen slankere, kjøligere og mer høyreist enn '96, og bar med seg fine frukt og bærtoner, og hint av sødmefull, tørr mose og skogbunn. Bra munnfølelse og lengde, men stor dominans av sødmefullt eikepreg.

I mellom 94 og 82 skulle vi få smake en Faustino de Autor 1998. Det skal visstnok være en slags reserva familia, laget på 70 år gamle vinstokker. Denne vinen opplevde jeg som mindre typisk for huset, og bar preg av mer forsiktig eiking og bedre fruktkonsentrasjon og syre. Den ga et forsiktig og bløtt anslag, men vokste i intensitet i munnen til middels kraftig. Vinen er god, om enn med litt 'varm' stil og noe dyr iht. kvaliteten.

Årgang 1982 av Faustino 1 er en referanseårgang. Vinen ble i Bordeaux i 1989 kåret til verdens beste vin. Fargen var rød og utviklet. I mitt glass syntes den å være noe uklar, men dette kan også ha vært bunnfall. På duften var vinen flott og kompleks med innslag av nåletrær, mørke bær, gammelt treverk (til ingen overraskelse, gammelt treverk er det nok av i denne vinen), noe i retning pelsdyr/lær, og svake krydderaromaer i retning kanel og muskat. I munnen var den overraskende ungdommelig, med smaker fra aromaen, i tillegg til modne røde epler, og en skuffende kort ettersmak med svakt preg av tobakk.

Årgang 1970 bar preg av oksidasjon. Her er fargen nærmest oransje i glasset, og duften er preget av rosiner og andre tørkede frukter sammen med nøttearomer i retning, pinjekjerner, mandler og valnøtt. I munnen var den kompleks og interessant som referanse, men ingenting å rope hurra for. Oksidasjonen er tydelig, og nøttearomaene er sterkere. Her kommer eiken klart fram, og vaniljesmaken er sjenerende. Også denne vinen var skuffende kort, med lett myntepreg i avslutningen. Sliten vin.

Kronen på verket denne kvelden skulle være årgangen 1964. Fargen og duften her var mindre preget av oksidasjon enn 1970, og vinen skulle vise seg å være gjennomgående friskere. Fremtredende eik i duften, sammen med eple (rødt eple/eplekjeller/calvados), portvin, plomme og noe syre. I smaken hadde denne vinen fra sommeren 1964 faktisk noe syre og friskhet. Den var spennende å prøve, men hadde svært lite å gi. Tanninene og resten av det som heter vin var slipet godt ned, og erstattet av fremtredende vaniljepreg, og noe i retning av glyserin/stearinaktig voks.

Hos Faustino er de veldig glade i eik. Jeg synes eik kan være en god ting, bevares. Med dette er ikke godt. Det vil si - det er jo artig vin. Men det er ikke veldig godt. Det er påfallende å se at vinen heller ikke kommer seg med årene. Det virker som om eiken har gjort en så voldsom og sjokkerende innvirkning på vinen at den på en måte er lastet med den helt til den dør under dette fremmedlegemet. Det gir assosiasjoner til den dødsdømte som bærer sitt eget kors til henrettelsesstedet.

Sjokosjef i tesalong

For noen dager siden var det offisiell gjenåpning av Den franske sal i Nasjonalgalleriet her i hovedstaden. Etter noen år med delvis vinglete drift har nå Salon de thé åpnet, med stjernekonditor Sverre Sætre, Kai Lyche og Bjørn Holte bak rattet. På åpningen var samlet et antall mat- og drikkeinteresserte, i lag med et par c-kjendiser og representanter fra Nasjonalmuseet. Vi fikk servert te av ymse slag i elegante tekanner, husets limonade, gode minisandwicher og ikke minst Sverres konfekt og sjokolade. Det var godt, og besøket fristet til gjentakelse.

Her forleden var jeg der igjen, og ble servert en feit og herlig kyllingleverterrine, eplemost av både Gravensten og Aromaepler fra Ringi Gård i Bærum, husets hjemmelagde gløgg, multedessert (Arctic), bringebærdessert (Singapore Lily) og ellers god oppvartning fra trivelig og våken servitør. Jeg vil gjerne anbefale Salon de thé i Den franske sal på Nasjonalmuseet.

Visste du at...

Vi har også en norsk forkortelse i familie med:

QWPSR - Quality Wine Produced in a Specific Region

som omfatter

QbA - Qualitätswein mit bestimmter Anbaugebiete
QmP - Qualitätswein mit Prädikat
DOP - Denominazione Origine Protetta
DOC(G) - Denominazione Origine Controllato (é garantita)
AOC - Appellacion Origin Controllé
VDQS - Vins Délimités de Qualité Supérieure
DGO - (High Quality Wines with) Declared Geographical Origin
DOCa - Denominación de Origen Calificada
DO Pago - Denominación de Origen - Pago
DO - Denominación de Origen
DOC - Denominaçao de Origem Controlada
IPR - Indicação de Proveniencia Reglumentada

og som heter

KVBD - Kvalitetsviner fra Bestemte Dyrkingsområder?

Her i Norge har vi forresten faktisk et økende antall beskyttede varer. Sist var Gamalost fra Vik for et par uker siden, og Rakfisk fra Valdres. Ellers har flere frukter fra Hardanger (feks. 'Hardangerepler') fått beskyttet navn i det siste.

Mer om dette, og forskrifter om tiltak mot mørk ringråte i potet fra Egypt og Nederland, samt avlsfremmende tiltak på bier hos Mattilsynet..

Fredagens utskeielser

På fredag var jeg atter i herrelag. Vi møtes på rundgang hos de respektive og hører mye god musikk, spiser feit mat og drikker behørige mengder vin.

Til hovedrett ble det servert en oksegryte med rødvin og rotfruktstappe. Sausen var laget på viltkraft, kokt tilsammen i et par døgn, ifølge kokken. Mitt oppdrag var en dessert, og vin til hovedretten.

Til oksegryta drakk vi en Borgogno Barolo Riserva 1996. Denne, og et par til fra samme produsent kjøpte jeg inn etter forrige nyhetssmaking hvor dette huset ble lansert gjennom importøren Wine Brothers. Dette er kraftig og tøff, men samtidig stram og elegant vin. Tradisjonell stil, med en del eik. Ingen fruktbombe, men frisk og syrlig, og med lett floralitet i duften. Ettersmaken er lang og tørr, og med de deilige, 'fintaggete' nebbiolotanninene. Denne vinen har sikkert godt av flere år til. Heldig for meg at jeg har noen fler liggende.. :) Hvis du derimot har lyst til å smake en mer fullmoden Barolo, kan både årgang 1997 og 1998 fra samme produsent også anbefales. De lærde (DN og Vinforum) strides noe angående disse vinene. Jeg synes de er begge svært gode. Vinene er (foreløpig?) hyggelig priset, på rundt 350 kroner, og er akkompagnert i pollisten av samtlige årganger opp til 2000 (noen som er med på en vertikalsmaking?) i tillegg til Barbaresco 2001 og Barbera d'Alba 2005. Borgogno anbefales herved.

Til dessert tok jeg med den klassiske italienske kombinasjonen biscotti og vino santo. Biscottien kjøpte jeg på Stockfleth's i Lille Grensen, mens Vino Santo fant jeg på polet i Vika. Her er det ikke noe poeng å slå til med den aller flotteste vinen, for konseptet er å dyppe biscottien i glasset. Ved siden av, en kule gelato vaniglia. En rask og rimelig tur til Piazza Navona, dette altså.

Vinforums blogg

Jeg har fulgt med på Vinforums nye sider siden de ble oppdatert tidligere i høst. Visstnok er ikke jeg den eneste som gjør det, for de har etter sigende tidoblet trafikken siden relanseringen.

Her finner man også en blogg - en nyhetsbulletin, med mulighet for å kommentere. Jeg tror nok ikke kommentarene sensureres i særlig stor grad, men heller at forumet sensurerer sine interessenter godt av seg selv, slik at innleggene og debattantene faktisk holder et relativt høyt nivå. I flere tilfeller er det nettopp den påfølgende meningsutvekslingen, ikke det opprinnelige utspillet fra nettredaktør Nils Arne Økland som blir den virkelig gode lesning. Denne meningsutvekslingen - med Per Mæling i spissen - er saklig, men løs, og svært langt fra nivået på de typiske 'legg inn din kommentar'-funksjonene på sidene til diverse aviser.

Av de foreløpig bare tre utspillene fra Økland, har to handlet om smak og språk. Dette er et velkjent tema til glede og frustrasjon for den interesserte. Det svares og menes livlig om konkrete og assosiative smaksbegreper, den store forskjellen mellom å beskrive vin for å forvalte 'folkets' prioriteringer, 'ekspertens', sine egne, sin arbeidsgivers, eller forsøksvis den objektive sannhet.. Et utspill fra Polets spesifikatører hadde vært på sin plass her. Men det kan vi nok glemme, for de sitter vel på isolat med brev- og besøksforbud..

Om hvordan en himmelvendt italiener kan fylle kraftfeltet mellom norsk fårekjøtt og evigheten

Jeg vil anbefale vinfreaks å lese denne teksten om Fredric Drum på nettsiden til Red & White skrevet av Gert Nygårdshaug.

Ave Baltazar!

Forrige vise (Champagnesmaking) endte opp på Baltazar Ristorante & Enoteca i Kirkeristen. Baltazar er et rett ut fantastisk italiensk spiseri i gamle, flotte lokaler, med vinbar i første etasje og en av norges beste restauranter i andre. Bak Baltazar står Dag Tjersland, som forøvrig har skrevet en vidunderlig bok om Italia - maten og landet.

Vi ble tildelt det siste ledige bordet i vinbaren av en ytterst trivelig servitør. Han skulle senere vise seg å være en meget behagelig servitør og -som vanlig på Baltazar- svært oppmerksom og tilstede. Vi var på rødt etter mye sprudel på Grand, og bestilte en Dolcetto d'Alba Piani Noce fra Parusso og en Ripasso fra Accordini. God vin.

Til dette fikk vi en ostetallerken og en speketallerken akkompagnert av en liten salat med kapers, tre typer brød - deriblandt islandsk rugbrød (!) og Baltazars deilige foccaccia. Ved siden av dette, en digg olivenolje fra Fubbiano som smakte pepper og svidde i ganen, fikenmarmelade, vindruemarmelade, aïoli og akasiehonning.

"Håhåhå, dette smaker så sinnsykt fjøs!" sa Tim og gliste med et stykke pecorino i hånden. Vi fikk to typer Pecorino di Pienza og den min venn snakket om var Stagionato. Den var lett 'misfarget' i kanten og myk som Norvegia. "Jeg skjønner ikke greia med Ekstra lagret Norvegia", ytret mitt følge. "Ekstra mye av ingenting, liksom??" Vår Pecorino di Pienza Stagionato hadde ikke mye av ingenting. "Fy fader, dette er lukten av fjøs altså! Som ammoniakk fra urin og avføring! Fantastisk!" Ved siden var det en Gorgonzola Piccante og litt Taleggio.

"Hei, du!" Jeg kjenner den ikke helt uforfengelige gleden av å bli gjenkjent av betjeningen fra forrige besøk. Dessuten er hun ganske søt.

På det andre fatet fant vi en Parmaskinke, en San Daniele, Salami Toscano og Salami Piccante. Den siste, så myk og mør at den knapt var å få fatt i med gaffelen. På toppen - en dæsj Lardo - rent flesk. Ah.

Vi fikk i oss et glass hver av den flotte Colline Novaresi Agamium fra Cantalupo før vi vandret lykkelige derfra. En fortapt italofil eksilkatolikk med lav toleranse for fristelser finner ikke bedre ly enn dette nord for Trentino-Alto-Adige...

Amen.

Foto: Dagens Næringsliv v/Ståle Andersen

Årganger på Polet

For en tid siden skrev Apéritif en entusianstisk anmeldelse av Domaines Schlumbergers Riesling fra Grand Cru vinmarken Saering i Alsace, årgang 2001. Ifølge Aase Jacobsen i Apéritif var dette et røverkjøp. Alsace Grand Cru av denne kvaliteten til 175 spenn!

Jeg bestilte direkte fra Apéritifs hjemmeside, og fikk raskt bekreftelse på at alt var i orden, og at vinen var på vei. I dagene etter sjekket jeg Vinmonopolets nettsider, og fant ut at vinen av utsolgt fra leverandør. Kort tid etter mottok jeg vinen, men i årgang 2004. Det tok meg litt tid å finne ut nettopp dette. I mellomtiden hadde jeg gleden av å smake på vinen.

Vinen var tiltalende frisk og flott mineralsk på duft. Noe tilbakeholden (kunne nok vært luftet bedre), grønne epler, sitrus og tørrt gress. I munnen var den svært ren og med stor fylde. Intens og ungdommelig, med noe lukket frukt, selv om frukten var bløtere og mer moden i preget her enn på nesen. Knusktørr vin med høy syre og nesten stikkende mineralsk. Vin med åpenbart lagringspotensiale.

Fabelaktig god vin, alstå, med tydelige tegn på å stamme fra en stor vinmark. Men jeg hadde jo bestilt 2001! Jeg snakket med en av de svært kompetente medarbeiderene på Vinmonopolet på Steen & Strøm. Han rynket på nesen, og kunne opplyse meg om at dette ikke var noe nytt problem. Han hadde også en mistanke om spekulasjon på dette fra leverandørers side. Si at en leverandør har en middelmådig årgang på lager, som han trenger å få unna. Hva bedre enn å legge ut en toppvin til anmeldelse for så å sende en annen årgang ut til kundene? Min mann på polet kunne også fortelle at det ville være håpløst å gi hver årgang av de tusenvis av vinene på polet forskjellige varenummer. Jeg kan ikke si at jeg forstår hvorfor dette er umulig. En rask sjekk viser at det nå - to måneder etter Apéritif anmeldte årgang 2001, og jeg fikk 2004 - er årgang 2005 av Schlumberger Grand Cru Saering som er å finne i hyllene på Vinmonopolet.

Poenget mitt er følgende. Er du på jakt etter en spesiell årgang, definér det klart ved bestilling og sjekk alle flaskene før du tar de med deg.

Schlumberger har to andre viner på Polet. Blandt disse en 2001 Grand Cru Gewurstraminer. Gi meg gjerne tilbakemelding hvis du har noe erfaring med disse.

Sjampis

Jeg hadde denne uken gleden av å tilbringe en aften med min tidligere kollega og gode venn Tim Wendelboe. Vi var på smaking og foredrag med champagnehusene Heidsieck & Co og Pommery i Rococcosalen på Grand Hotel. Dette var arrangert av Norske Vinklubbers Forening og vinimportøren Bibendum.

Alexis Colin fra gruppen Vranken Pommery (som eier disse to champagnehusene) kom for å gi oss innføring i de to champagnemerkenes historie, deres vinmarker og noen av deres viner. Han innledet med å forklare at ville få servert tre Heidsieckviner og fem Pommeryviner. Vi ville merke at Heidsieck & co hadde en maskulin stil, mens Pommery lagde viner langt mer feminine i stilen. Vi fikk også lære mye om de respektive vinhusenes kjellere og fasiliteter, antall besøkende turister, gamle anekdoter, design av etiketter og så videre. Dette i en utstrekning som ikke akkurat høynet forventningene til kvaliteten på innholdet i flaskene.

Heidsieck & Co
Vi begynte med en -etter min mening- direkte frastøtende Heidsieck Monopole Blue Top non vintage. Klassiske nyttårsaftenaromaer av våt papp (les: billig cava), og mangel på liv og intesitet i munnen. Bibendum hadde valgt å reklamere med 83 poeng i DN, og femmer i VG. Det siste burde ikke forundre noen, anmelderen fikk sikkert vinen gratis (tjoho!).

Langt mer interessant var Gold Top 2001, med mer tiltalende aromaer av gjær, brød, hassel- og peanøtt, svak floralitet og -for de som har kjent det- duften av gassene fra sekundfersk nybrent kaffe. I munnen ga den floralt og syrlig anslag, god mousse, preg av lime, epler og mandel. Jeg synes den var litt kort, og hadde en lett bitterhet i ettersmaken. Ingen høydare, men anstendig vin. Det finnes bare så uendelig mye annen god vin til 350 kroner.

Første og siste gode vin fra Heidsieck var Diamant Bleu 1999. Mens de ovennevnte hadde Pinot Noir-dominans på henholdsvis 70 og 60 prosent ble vi nå servert 50/50 Pinot og Chardonnay. I nesen ga vinen syrlig, slank og frisk duft av grønne epler, pære og sitrus. I munnen kraftig mineralsk, slank, myke bobler, treverk og toast. Svært lite gjærpreg og høy syre. Vinen er tørr og god, med fantastisk mousse og lang ettersmak med preg av valnøtt og mineraler. Svært god vin, men koster nesten 500 kroner.

Pommery
Allerede fra startgropa med Brut Royal non vintage, viste Pommery høy kvalitet. Allikevel var det langt fra alle de fem vinene vi ble servert som ser ut til å havne på min innkjøpsliste med det første. Basischampagnen Brut Royal med lik prosentandel av de tre tillatte druene Chardonnay, Pinot Noir og Pinot Meunier, koster 329,-, og ga fin kompleks, noe urtete duft med innslag av jordbær, svakt gjær, pære, blomster (jasmin) og mineraler. God fylde i munnen, frisk og syrlig, med preg av røde bær, gule epler, rips, noe honning og med rødt eple i en ellers nøtteaktig ettersmak. Bra vin, slett ikke fantastisk.

Via en etter min mening usmakelig rosé og etterfulgt av vintersjampisen Wintertime, laget utelukkende på røde druer, fikk vi smake kveldens første høydepunkt. Pommery Summertime Blanc de Blanc (100% Chardonnay) non vintage, hadde rik og spennende duft av svisker, sjokolade, syrnet melk, vanilje, karamell, smør, seterrømme og eplemos. Morsom blanding av oksidert preg og friskhet. I den friske og syrlige smaken fant vi grønt eple, pære, blomster, scones, svak toast og mineraler. Denne 'design-vinen' koster 350,- og er verdt hver krone.

Den eneste virkelig strålende vinen denne kvelden var Pommery Cuvée Louise 1998. Dette er husets toppvin, og er en hyllest til rivjernet Madame Louise Pommery som grunnla huset i 1836. Tydelig Chardonnaydominert kompleks og balansert duft av grønne aromaer, men også smør og vaniljesaus og musk (manneparfyme!). I munnen er den tørr (4,5 g/l), tilbaketrukket og dekadent, slank og med flott mineralitet. Grunnet en tilstand av målløshet og beundring strekker ikke mine notater lengre enn til å anbefale meg selv å kjøpe vinen, for et mulig lagringsprosjekt. Dette er fantastisk vin! Champagnen koster 890,-. Hurra. Løp og kjøp.

For å konkludere, må det sies at det finnes høydepunkter hos disse store kommersielle husene. Det koster fort mye, og man vil ikke oppleve den samme dynamikken, gleden og entusiasmen som hos en mindre og mer personlig produsent. Det kan også nevnes at selv om jeg generelt faller for den hvite drue og den såkalte feminine stil i champagne, hadde jeg stor glede av å smake den varmblodige Wintertime. Det er ikke uten beundring jeg smaker disse tydelig 'designede' champagnene. Ingen grunn til å avskrive Pinotchampagner altså. Men jeg undres, hvis gutta vil ha damene, det feminine, og damene liker det friske og lette, Chardonnayen, hvem er det da Pinoten har draget på i lengden? Gi meg gjerne innspill på dette!

I mellomtiden vil jeg gjerne slenge inn en anbefaling av denne beintørre rakkern (1,5 g/l): Larmandier-Bernier Terre de Vertus Blanc de Blancs Brut Nature er en totalt kompromissløs champagne fra en liten produsent med fokus på biodynamikk og ekstrem begrensning av utbytte. Spesielt anmelderene DN har vært meget entusiastiske og mener at 'Vindyrkere som Larmandier-Bernier er fremtiden for Champagne'. Hvis det er tilfellet, er det iallefall ingen grunn til å miste motet, selv om det blir servert gul enke eller Freixenet på julebordet.

Full stopp i vaffelpressa

Den siste uken har vært noget preget av full stans i IT-avdelingen her på Sidelengs (les: pc-kræsj). Det betyr ikke at det ikke har vært mye å skrive hjem om. Kommer snart tilbake med mer..

Søndagskveld

Jeg var på besøk hos min venn Kai i går kveld. Kai er dreven servitør med fartstid hos Bagatelle, Oro og Baltazar, og har vært restaurantsjef på Madserud Gård. Han er forøvrig en forrykende kokk og jobber nå sammen med Sverre Sætre med å drive Salon de The i Den Franske Sal i Nasjonalgalleriet. En råtass når det gjelder godsaker med andre ord. Vi hadde gleden av å dele den herlige hverdagschampagnen fra Guy Charlemagne, en litt pussig Dolcetto fra den ellers strålende Pellissero og avsluttet festen med en Bas Armagnac 1962 fra Dartigalongue. Sistnevnte en stor (og da mener jeg ikke bare flaskens størrelse) brandy, med duft av dadler, sjokolade, hasselnøtt, valnøtt og et lett oksidert sherryaktig preg. Smaken er konsentrert, middels kraftig og ligger bløtt og fyldig i munnen. Smakene gjenkjennes fra duften, i tillegg til preg av peanøtt, treverk og en lett sødme. Dette herlige drikket har ligget i 400 liters fat fra da mor var to og er nylig tappet, så vidt jeg vet, kun på halvannen liters flasker til en pris på rundt 1400 kroner. Etter sigende, så er dette en meget god pris i forhold til på hjemmebane.

Av disse vinene og brennevinen vil nok Guy Charlemagnes deilige, friske, mineralske sjampis være førstemann tilbake i mine glass. Champagnen, som forøvrig koster 250 stykker på Vinmonopolet, dufter friskt, rent og intenst av sitrus, mineraler, eple og gjær. I munnen er den like frisk og med smaker fra duften. Deilig ettersmak med mineralitet i retning sjø og fjærestein, og også her en leskende friskhet.

Takk for meg, Kai. Jeg inviterer herved tilbake snart.

Beaujolais Nouveau

'Mes amies! Årets beaujolais nouveau for første gang i glasset ved midnatt på Bistro Brocante. Rykter om gratis glass og cabaret'

Jeg fikk tekstmelding av min venn onsdag ettermiddag. Ah. Selvsagt. Det er tredje torsdag i november. Slipp av Beaujolais Noveau, årgang 2006. Jeg hadde aldri vært på denne sagnomsuste 'feiringen' før, uten at det har meldt seg noe presserende behov heller. 'Alle sier de hater Beaujolais Noveau' sa Rolf Aas i Norske vinklubbers forbund til meg en gang, 'Men det er ingenting det går så mye av på smakinger og evenementer'. Nå skal det sies at på langt all Beaujolais smaker som Noveau. Det finnes fantastisk vin fra dette området, som ligger sør i Burgund.

Beaujolais ligger altså i et av verdens råeste vinregioner. Her lages 99% rød vin av Gamay-druen, og representerer rundt halvparten av Burgunds totale produksjon. Prosessen karbondioksidgjæring, på engelsk kalt carbonic maceration brukes for å lage friske, fruktige viner, med meget lavt tannininnhold. I korte trekk fungerer prosessen ved at hele klaser med druer legges i tanker som fylles med CO2. Fermenteringen starter ved hjelp av enzymer innenfra druene, uten tilsatt gjær. Druene sprekker til slutt, og normal fermentering fortsetter. Farge trekkes da ut, uten tanninger.

Feiringen (som de kalte det på Brocante) var i gang, og en flaske med Ch. de Chatelard kostet 175 kroner. Ganske riktig, vi ble underholdt av en popstjerne unplugged. Vinen var fruktig og frisk, selv om følelsen av annengangsgjæring på tom mage ikke fristet til noen store innhugg i polets sortiment av Noveau. Min venn lurte på hva det var som var så harry med dette? Vel, for det første er jo vinen middelmådig, vil jeg påstå. For det andre er den jo like tilgjengelig i overimorgen som natt til torsdag. Men vi var der, og jeg har herved feiret årets Beaujolais Noveau. Apéritif mener Chatelarden er god, gir den 85p, og de har sikkert rett. Selv får jeg følelsen av det Ola Dybvik i Vinforum kaller den italienske Novello - premature viner tatt med keisersnitt.

Travaglini Gattinara 2001

På en smaking for litt siden hadde jeg gleden av å smake en Gattinara 2001 fra Giancarlo Travaglini. Det var en flott opplevelse som resulterte i sporenstreks innkjøp av en kasse av denne vinen.

Gattinara er et område nordøst i Italias sjefsregion nummer én, Piemonte. Et område som i gamle dager nøt samme respekt som Barolo og Barbaresco, men som mistet stjerne grunnet juks og fanteri, altfor høyt utbytte, og dårlig vinifikasjon. Med tildeling av DOCG-status og strenge regler (bl.a. større begrensning av utbytte enn i Barolo og Barbaresco) er Gattinaras gode rykte på god vei tilbake. Gattinara DOCG må bestå av minimum 90% Nebbiolo, og maks utbytte er 48 hektoliter per hektar.

Travaglini er den største produsenten i området, og er kjent for høy kvalitet på vinene sine. Ikke la deg skremme av den noe harry flasken (som gir grufulle JP Chenet assosiasjoner). Flasken ble i følge importøren Gaia designet tilbake på femtitallet, med den hensikt å lette servtørens jobb med å nå rundt til gjestenes glass.

I går fikk jeg igjen gleden av å sprette en flaske Travaglini Gattinara 2001. I mine notater står det:

Ganske lys og utviklet farge i glasset. Middels kraftig duft med tydelig Nebbiolokarakter. Utviklet preg, men god friskhet og tydelig syre. Varme blomster, kirsebær, lyng, lær, noe røyk og eik. I munnen gir den et bløtt anslag, god kompleksitet, fin sødme og deilige stramme Nebbiolotanniner. Jeg oppfattet den som friskere og mer ungdommelig i munnen enn i nesen, men også her er det tydelig utvikling. Vinen er frisk med relativt høy syre og middels fylde. I smaken finnes også noe mineraler og flintrøyk, kirsebær, rips og fiken. Lang ettersmak og en avslutning med fin snerp og svak bitterhet som begrenser sødmen veldig fint.

Vinen koster 162 kroner på polet og er et realt røverkjøp. Såvidt jeg forsto, så var prisen justert ned fra leverandøren, for å hjelpe vinen ut på markedet. Vinen har fått 'Beste kjøp' og 90 poeng i Dagens Næringsliv. Jeg sier løp og kjøp. Vinen er veldig god nå, men tåler fint noen år for de nølende..

Et par filmklipp

Ta gjerne en titt på følgende to filmer i mellomtiden

Scene fra den fabelaktige Sideways hvor Miles prøver å forklare Maja hvor fantastisk Pinot Noir kan være, og hvor skjør og pleietrengende den er. Hysterisk festlig, for han snakker jo egentlig bare om seg selv. Se klipp

'It's a hard grape to grow. As you know. It's thin-skinned, temperamental, ripens early. It's not a survivor like Cabernet that can grow anywhere and thrive even when neglected. Pinot needs constant care and attention and in fact can only grow in specific little tucked-away corners of the world. And only the most patient and nurturing growers can do it really, can tap into Pinot's most fragile, delicate qualities. Only when someone has taken the time to truly understand its potential can Pinot be coaxed into its fullest expression.'

Åpningsscenen i Spis, drikk, mann, kvinne. Jeg tar gjerne en bit.
Se klipp

Velkommen

Hei, og velkommen til min blogg!

Her vil det komme mangt og meget om stort og smått. Hovedsaklig vil det være lesning for den mat- og drikkeinteresserte. Et behov for å meddele noen av mine mange spennende opplevelser har meldt seg, og jeg håper å kunne samle disse, trekke ut det essensielle, og publisere noe vettugt og leseverdig.

E.