Om hvordan en himmelvendt italiener kan fylle kraftfeltet mellom norsk fårekjøtt og evigheten

Jeg vil anbefale vinfreaks å lese denne teksten om Fredric Drum på nettsiden til Red & White skrevet av Gert Nygårdshaug.

Ave Baltazar!

Forrige vise (Champagnesmaking) endte opp på Baltazar Ristorante & Enoteca i Kirkeristen. Baltazar er et rett ut fantastisk italiensk spiseri i gamle, flotte lokaler, med vinbar i første etasje og en av norges beste restauranter i andre. Bak Baltazar står Dag Tjersland, som forøvrig har skrevet en vidunderlig bok om Italia - maten og landet.

Vi ble tildelt det siste ledige bordet i vinbaren av en ytterst trivelig servitør. Han skulle senere vise seg å være en meget behagelig servitør og -som vanlig på Baltazar- svært oppmerksom og tilstede. Vi var på rødt etter mye sprudel på Grand, og bestilte en Dolcetto d'Alba Piani Noce fra Parusso og en Ripasso fra Accordini. God vin.

Til dette fikk vi en ostetallerken og en speketallerken akkompagnert av en liten salat med kapers, tre typer brød - deriblandt islandsk rugbrød (!) og Baltazars deilige foccaccia. Ved siden av dette, en digg olivenolje fra Fubbiano som smakte pepper og svidde i ganen, fikenmarmelade, vindruemarmelade, aïoli og akasiehonning.

"Håhåhå, dette smaker så sinnsykt fjøs!" sa Tim og gliste med et stykke pecorino i hånden. Vi fikk to typer Pecorino di Pienza og den min venn snakket om var Stagionato. Den var lett 'misfarget' i kanten og myk som Norvegia. "Jeg skjønner ikke greia med Ekstra lagret Norvegia", ytret mitt følge. "Ekstra mye av ingenting, liksom??" Vår Pecorino di Pienza Stagionato hadde ikke mye av ingenting. "Fy fader, dette er lukten av fjøs altså! Som ammoniakk fra urin og avføring! Fantastisk!" Ved siden var det en Gorgonzola Piccante og litt Taleggio.

"Hei, du!" Jeg kjenner den ikke helt uforfengelige gleden av å bli gjenkjent av betjeningen fra forrige besøk. Dessuten er hun ganske søt.

På det andre fatet fant vi en Parmaskinke, en San Daniele, Salami Toscano og Salami Piccante. Den siste, så myk og mør at den knapt var å få fatt i med gaffelen. På toppen - en dæsj Lardo - rent flesk. Ah.

Vi fikk i oss et glass hver av den flotte Colline Novaresi Agamium fra Cantalupo før vi vandret lykkelige derfra. En fortapt italofil eksilkatolikk med lav toleranse for fristelser finner ikke bedre ly enn dette nord for Trentino-Alto-Adige...

Amen.

Foto: Dagens Næringsliv v/Ståle Andersen

Årganger på Polet

For en tid siden skrev Apéritif en entusianstisk anmeldelse av Domaines Schlumbergers Riesling fra Grand Cru vinmarken Saering i Alsace, årgang 2001. Ifølge Aase Jacobsen i Apéritif var dette et røverkjøp. Alsace Grand Cru av denne kvaliteten til 175 spenn!

Jeg bestilte direkte fra Apéritifs hjemmeside, og fikk raskt bekreftelse på at alt var i orden, og at vinen var på vei. I dagene etter sjekket jeg Vinmonopolets nettsider, og fant ut at vinen av utsolgt fra leverandør. Kort tid etter mottok jeg vinen, men i årgang 2004. Det tok meg litt tid å finne ut nettopp dette. I mellomtiden hadde jeg gleden av å smake på vinen.

Vinen var tiltalende frisk og flott mineralsk på duft. Noe tilbakeholden (kunne nok vært luftet bedre), grønne epler, sitrus og tørrt gress. I munnen var den svært ren og med stor fylde. Intens og ungdommelig, med noe lukket frukt, selv om frukten var bløtere og mer moden i preget her enn på nesen. Knusktørr vin med høy syre og nesten stikkende mineralsk. Vin med åpenbart lagringspotensiale.

Fabelaktig god vin, alstå, med tydelige tegn på å stamme fra en stor vinmark. Men jeg hadde jo bestilt 2001! Jeg snakket med en av de svært kompetente medarbeiderene på Vinmonopolet på Steen & Strøm. Han rynket på nesen, og kunne opplyse meg om at dette ikke var noe nytt problem. Han hadde også en mistanke om spekulasjon på dette fra leverandørers side. Si at en leverandør har en middelmådig årgang på lager, som han trenger å få unna. Hva bedre enn å legge ut en toppvin til anmeldelse for så å sende en annen årgang ut til kundene? Min mann på polet kunne også fortelle at det ville være håpløst å gi hver årgang av de tusenvis av vinene på polet forskjellige varenummer. Jeg kan ikke si at jeg forstår hvorfor dette er umulig. En rask sjekk viser at det nå - to måneder etter Apéritif anmeldte årgang 2001, og jeg fikk 2004 - er årgang 2005 av Schlumberger Grand Cru Saering som er å finne i hyllene på Vinmonopolet.

Poenget mitt er følgende. Er du på jakt etter en spesiell årgang, definér det klart ved bestilling og sjekk alle flaskene før du tar de med deg.

Schlumberger har to andre viner på Polet. Blandt disse en 2001 Grand Cru Gewurstraminer. Gi meg gjerne tilbakemelding hvis du har noe erfaring med disse.

Sjampis

Jeg hadde denne uken gleden av å tilbringe en aften med min tidligere kollega og gode venn Tim Wendelboe. Vi var på smaking og foredrag med champagnehusene Heidsieck & Co og Pommery i Rococcosalen på Grand Hotel. Dette var arrangert av Norske Vinklubbers Forening og vinimportøren Bibendum.

Alexis Colin fra gruppen Vranken Pommery (som eier disse to champagnehusene) kom for å gi oss innføring i de to champagnemerkenes historie, deres vinmarker og noen av deres viner. Han innledet med å forklare at ville få servert tre Heidsieckviner og fem Pommeryviner. Vi ville merke at Heidsieck & co hadde en maskulin stil, mens Pommery lagde viner langt mer feminine i stilen. Vi fikk også lære mye om de respektive vinhusenes kjellere og fasiliteter, antall besøkende turister, gamle anekdoter, design av etiketter og så videre. Dette i en utstrekning som ikke akkurat høynet forventningene til kvaliteten på innholdet i flaskene.

Heidsieck & Co
Vi begynte med en -etter min mening- direkte frastøtende Heidsieck Monopole Blue Top non vintage. Klassiske nyttårsaftenaromaer av våt papp (les: billig cava), og mangel på liv og intesitet i munnen. Bibendum hadde valgt å reklamere med 83 poeng i DN, og femmer i VG. Det siste burde ikke forundre noen, anmelderen fikk sikkert vinen gratis (tjoho!).

Langt mer interessant var Gold Top 2001, med mer tiltalende aromaer av gjær, brød, hassel- og peanøtt, svak floralitet og -for de som har kjent det- duften av gassene fra sekundfersk nybrent kaffe. I munnen ga den floralt og syrlig anslag, god mousse, preg av lime, epler og mandel. Jeg synes den var litt kort, og hadde en lett bitterhet i ettersmaken. Ingen høydare, men anstendig vin. Det finnes bare så uendelig mye annen god vin til 350 kroner.

Første og siste gode vin fra Heidsieck var Diamant Bleu 1999. Mens de ovennevnte hadde Pinot Noir-dominans på henholdsvis 70 og 60 prosent ble vi nå servert 50/50 Pinot og Chardonnay. I nesen ga vinen syrlig, slank og frisk duft av grønne epler, pære og sitrus. I munnen kraftig mineralsk, slank, myke bobler, treverk og toast. Svært lite gjærpreg og høy syre. Vinen er tørr og god, med fantastisk mousse og lang ettersmak med preg av valnøtt og mineraler. Svært god vin, men koster nesten 500 kroner.

Pommery
Allerede fra startgropa med Brut Royal non vintage, viste Pommery høy kvalitet. Allikevel var det langt fra alle de fem vinene vi ble servert som ser ut til å havne på min innkjøpsliste med det første. Basischampagnen Brut Royal med lik prosentandel av de tre tillatte druene Chardonnay, Pinot Noir og Pinot Meunier, koster 329,-, og ga fin kompleks, noe urtete duft med innslag av jordbær, svakt gjær, pære, blomster (jasmin) og mineraler. God fylde i munnen, frisk og syrlig, med preg av røde bær, gule epler, rips, noe honning og med rødt eple i en ellers nøtteaktig ettersmak. Bra vin, slett ikke fantastisk.

Via en etter min mening usmakelig rosé og etterfulgt av vintersjampisen Wintertime, laget utelukkende på røde druer, fikk vi smake kveldens første høydepunkt. Pommery Summertime Blanc de Blanc (100% Chardonnay) non vintage, hadde rik og spennende duft av svisker, sjokolade, syrnet melk, vanilje, karamell, smør, seterrømme og eplemos. Morsom blanding av oksidert preg og friskhet. I den friske og syrlige smaken fant vi grønt eple, pære, blomster, scones, svak toast og mineraler. Denne 'design-vinen' koster 350,- og er verdt hver krone.

Den eneste virkelig strålende vinen denne kvelden var Pommery Cuvée Louise 1998. Dette er husets toppvin, og er en hyllest til rivjernet Madame Louise Pommery som grunnla huset i 1836. Tydelig Chardonnaydominert kompleks og balansert duft av grønne aromaer, men også smør og vaniljesaus og musk (manneparfyme!). I munnen er den tørr (4,5 g/l), tilbaketrukket og dekadent, slank og med flott mineralitet. Grunnet en tilstand av målløshet og beundring strekker ikke mine notater lengre enn til å anbefale meg selv å kjøpe vinen, for et mulig lagringsprosjekt. Dette er fantastisk vin! Champagnen koster 890,-. Hurra. Løp og kjøp.

For å konkludere, må det sies at det finnes høydepunkter hos disse store kommersielle husene. Det koster fort mye, og man vil ikke oppleve den samme dynamikken, gleden og entusiasmen som hos en mindre og mer personlig produsent. Det kan også nevnes at selv om jeg generelt faller for den hvite drue og den såkalte feminine stil i champagne, hadde jeg stor glede av å smake den varmblodige Wintertime. Det er ikke uten beundring jeg smaker disse tydelig 'designede' champagnene. Ingen grunn til å avskrive Pinotchampagner altså. Men jeg undres, hvis gutta vil ha damene, det feminine, og damene liker det friske og lette, Chardonnayen, hvem er det da Pinoten har draget på i lengden? Gi meg gjerne innspill på dette!

I mellomtiden vil jeg gjerne slenge inn en anbefaling av denne beintørre rakkern (1,5 g/l): Larmandier-Bernier Terre de Vertus Blanc de Blancs Brut Nature er en totalt kompromissløs champagne fra en liten produsent med fokus på biodynamikk og ekstrem begrensning av utbytte. Spesielt anmelderene DN har vært meget entusiastiske og mener at 'Vindyrkere som Larmandier-Bernier er fremtiden for Champagne'. Hvis det er tilfellet, er det iallefall ingen grunn til å miste motet, selv om det blir servert gul enke eller Freixenet på julebordet.

Full stopp i vaffelpressa

Den siste uken har vært noget preget av full stans i IT-avdelingen her på Sidelengs (les: pc-kræsj). Det betyr ikke at det ikke har vært mye å skrive hjem om. Kommer snart tilbake med mer..

Søndagskveld

Jeg var på besøk hos min venn Kai i går kveld. Kai er dreven servitør med fartstid hos Bagatelle, Oro og Baltazar, og har vært restaurantsjef på Madserud Gård. Han er forøvrig en forrykende kokk og jobber nå sammen med Sverre Sætre med å drive Salon de The i Den Franske Sal i Nasjonalgalleriet. En råtass når det gjelder godsaker med andre ord. Vi hadde gleden av å dele den herlige hverdagschampagnen fra Guy Charlemagne, en litt pussig Dolcetto fra den ellers strålende Pellissero og avsluttet festen med en Bas Armagnac 1962 fra Dartigalongue. Sistnevnte en stor (og da mener jeg ikke bare flaskens størrelse) brandy, med duft av dadler, sjokolade, hasselnøtt, valnøtt og et lett oksidert sherryaktig preg. Smaken er konsentrert, middels kraftig og ligger bløtt og fyldig i munnen. Smakene gjenkjennes fra duften, i tillegg til preg av peanøtt, treverk og en lett sødme. Dette herlige drikket har ligget i 400 liters fat fra da mor var to og er nylig tappet, så vidt jeg vet, kun på halvannen liters flasker til en pris på rundt 1400 kroner. Etter sigende, så er dette en meget god pris i forhold til på hjemmebane.

Av disse vinene og brennevinen vil nok Guy Charlemagnes deilige, friske, mineralske sjampis være førstemann tilbake i mine glass. Champagnen, som forøvrig koster 250 stykker på Vinmonopolet, dufter friskt, rent og intenst av sitrus, mineraler, eple og gjær. I munnen er den like frisk og med smaker fra duften. Deilig ettersmak med mineralitet i retning sjø og fjærestein, og også her en leskende friskhet.

Takk for meg, Kai. Jeg inviterer herved tilbake snart.

Beaujolais Nouveau

'Mes amies! Årets beaujolais nouveau for første gang i glasset ved midnatt på Bistro Brocante. Rykter om gratis glass og cabaret'

Jeg fikk tekstmelding av min venn onsdag ettermiddag. Ah. Selvsagt. Det er tredje torsdag i november. Slipp av Beaujolais Noveau, årgang 2006. Jeg hadde aldri vært på denne sagnomsuste 'feiringen' før, uten at det har meldt seg noe presserende behov heller. 'Alle sier de hater Beaujolais Noveau' sa Rolf Aas i Norske vinklubbers forbund til meg en gang, 'Men det er ingenting det går så mye av på smakinger og evenementer'. Nå skal det sies at på langt all Beaujolais smaker som Noveau. Det finnes fantastisk vin fra dette området, som ligger sør i Burgund.

Beaujolais ligger altså i et av verdens råeste vinregioner. Her lages 99% rød vin av Gamay-druen, og representerer rundt halvparten av Burgunds totale produksjon. Prosessen karbondioksidgjæring, på engelsk kalt carbonic maceration brukes for å lage friske, fruktige viner, med meget lavt tannininnhold. I korte trekk fungerer prosessen ved at hele klaser med druer legges i tanker som fylles med CO2. Fermenteringen starter ved hjelp av enzymer innenfra druene, uten tilsatt gjær. Druene sprekker til slutt, og normal fermentering fortsetter. Farge trekkes da ut, uten tanninger.

Feiringen (som de kalte det på Brocante) var i gang, og en flaske med Ch. de Chatelard kostet 175 kroner. Ganske riktig, vi ble underholdt av en popstjerne unplugged. Vinen var fruktig og frisk, selv om følelsen av annengangsgjæring på tom mage ikke fristet til noen store innhugg i polets sortiment av Noveau. Min venn lurte på hva det var som var så harry med dette? Vel, for det første er jo vinen middelmådig, vil jeg påstå. For det andre er den jo like tilgjengelig i overimorgen som natt til torsdag. Men vi var der, og jeg har herved feiret årets Beaujolais Noveau. Apéritif mener Chatelarden er god, gir den 85p, og de har sikkert rett. Selv får jeg følelsen av det Ola Dybvik i Vinforum kaller den italienske Novello - premature viner tatt med keisersnitt.

Travaglini Gattinara 2001

På en smaking for litt siden hadde jeg gleden av å smake en Gattinara 2001 fra Giancarlo Travaglini. Det var en flott opplevelse som resulterte i sporenstreks innkjøp av en kasse av denne vinen.

Gattinara er et område nordøst i Italias sjefsregion nummer én, Piemonte. Et område som i gamle dager nøt samme respekt som Barolo og Barbaresco, men som mistet stjerne grunnet juks og fanteri, altfor høyt utbytte, og dårlig vinifikasjon. Med tildeling av DOCG-status og strenge regler (bl.a. større begrensning av utbytte enn i Barolo og Barbaresco) er Gattinaras gode rykte på god vei tilbake. Gattinara DOCG må bestå av minimum 90% Nebbiolo, og maks utbytte er 48 hektoliter per hektar.

Travaglini er den største produsenten i området, og er kjent for høy kvalitet på vinene sine. Ikke la deg skremme av den noe harry flasken (som gir grufulle JP Chenet assosiasjoner). Flasken ble i følge importøren Gaia designet tilbake på femtitallet, med den hensikt å lette servtørens jobb med å nå rundt til gjestenes glass.

I går fikk jeg igjen gleden av å sprette en flaske Travaglini Gattinara 2001. I mine notater står det:

Ganske lys og utviklet farge i glasset. Middels kraftig duft med tydelig Nebbiolokarakter. Utviklet preg, men god friskhet og tydelig syre. Varme blomster, kirsebær, lyng, lær, noe røyk og eik. I munnen gir den et bløtt anslag, god kompleksitet, fin sødme og deilige stramme Nebbiolotanniner. Jeg oppfattet den som friskere og mer ungdommelig i munnen enn i nesen, men også her er det tydelig utvikling. Vinen er frisk med relativt høy syre og middels fylde. I smaken finnes også noe mineraler og flintrøyk, kirsebær, rips og fiken. Lang ettersmak og en avslutning med fin snerp og svak bitterhet som begrenser sødmen veldig fint.

Vinen koster 162 kroner på polet og er et realt røverkjøp. Såvidt jeg forsto, så var prisen justert ned fra leverandøren, for å hjelpe vinen ut på markedet. Vinen har fått 'Beste kjøp' og 90 poeng i Dagens Næringsliv. Jeg sier løp og kjøp. Vinen er veldig god nå, men tåler fint noen år for de nølende..

Et par filmklipp

Ta gjerne en titt på følgende to filmer i mellomtiden

Scene fra den fabelaktige Sideways hvor Miles prøver å forklare Maja hvor fantastisk Pinot Noir kan være, og hvor skjør og pleietrengende den er. Hysterisk festlig, for han snakker jo egentlig bare om seg selv. Se klipp

'It's a hard grape to grow. As you know. It's thin-skinned, temperamental, ripens early. It's not a survivor like Cabernet that can grow anywhere and thrive even when neglected. Pinot needs constant care and attention and in fact can only grow in specific little tucked-away corners of the world. And only the most patient and nurturing growers can do it really, can tap into Pinot's most fragile, delicate qualities. Only when someone has taken the time to truly understand its potential can Pinot be coaxed into its fullest expression.'

Åpningsscenen i Spis, drikk, mann, kvinne. Jeg tar gjerne en bit.
Se klipp

Velkommen

Hei, og velkommen til min blogg!

Her vil det komme mangt og meget om stort og smått. Hovedsaklig vil det være lesning for den mat- og drikkeinteresserte. Et behov for å meddele noen av mine mange spennende opplevelser har meldt seg, og jeg håper å kunne samle disse, trekke ut det essensielle, og publisere noe vettugt og leseverdig.

E.