onsdag 31. januar 2007

søtt..

Arne Ronold melder på Vinforum om polets mest solgte viner. Polet har nylig lagt ut lister med salgstall for fjoråret. På listen over mest solgte svakviner i liter troner ikke uventet JP Chenet Cabernet-Syrah (1,6 millioner liter), tett fulgt av Lindemans Shiraz Cabernet. Videre på listen finner vi heller ikke uventet den svarte katten, Boheme, og ikke minst - Amigo. Lett å gjenkjenne og lett å uttale. Når de fleste vinmonopol ble selvbetjente, skulle man tro det ble viktigere med etikett og utseende enn med enkelt navn. En kombinasjon er vel det beste. Jeg har lært at vinetiketter med dyr på selger aller best, og særdeles hos kvinner - som visstnok i større og større grad er beslutningstakere i polhyllene.

Første hvitvin på listen er Tariquet med 602000 liter. Det er viktig å vite at over halvparten av vin solgt i Norge er tappet på plastpose i en pappeske. Når det gjelder bestselgere på flaske, ser tetskiktet litt annerledes ut, anført av portugisiske Vidigal Reserva. Her kommer første hvitvin - Moselland Ars Vitis Riesling - som nr 3, og på femteplass finner vi Martini Asti! Mer oppløftende er sjetteplassen Zaccagnini Montepulciano d'Abruzzo, som er en god vin. Her får man en kvist med på kjøpet, og er ifølge min mor, den eneste vinen man ikke får hodepine av. For første gang i historien selges det nå mer italiensk rødvin enn fransk i Norge. Bare under forbrukerboikotten i 97-99 etter Chiracs atomprøvespregninger har Frankrike blitt skjøvet av tronen. Den gang av Chile. Sør Afrika og Chile har tatt hver sin støyt når det gjelder salgstall på vin i fjor. Størst fremgang har Argentina, som solgte en halv million liter mer enn i 2005! Tyskland er størst på hvit foran Frankrike, salg av rosévin i Norge har eksplodert med 60 prosent, og musserende vin merker også sterk økning.

Man skal ikke kimse av design og utstråling. Jeg for min del er sucker for viner med lange navn og bindestrek eller smale høye flasker med krøllbokstaver og mye informasjon. Ellers er det fint med rosa bånd på halsen, men gi meg for all del ikke netting eller 'frostet' glass. En seriøs turnoff er også pappesken med plastposen i. Det må være vanskelig å være markedsfører av vin. Man skal ikke undervurdere folks bedagelighet eller forfengelighet.

Det som forundrer meg mest er det Ronold skriver om restsukker i disse vinene. Det hevdes at polet opplyser langt lavere nivåer av restsukker (målt sødme) i vinene enn uavhengige målinger viser. Nordmenn foretrekker altså søte viner. Det viser forøvrig delvis også statistikken på hvitvin. Hvorfor opplyses det andre verdier enn det reelle? I min verden er dette alvorlig feilinformasjon.

Apropos billig og sødmefullt.

På Vecturas nyhetssmaking her forleden fant jeg et godt kjøp for den som vil oppleve moden tysk Riesling. Weingut Groebe ligger i leibfraumilch-land og har drevet vinproduksjon tilbake til 1600-tallet. Groebe Westhofener Aulerde Riesling Spätlese 1994 er en deilig sødmefull og syrebalansert hvitvin, med klassisk preg av petroleum (vaselin, voks), honning, tropisk frukt og blomster. Sikkert veldig godt til kraftige fisk- og skalldyrretter, men også til ost. Moroa koster 139,- og er nok ikke noe som bør ligge særlig lenger.

tirsdag 23. januar 2007

sherry og livlig diskusjon

Jeg sitter og nipper til sherry mens jeg legger inn kommentar på Vinforum sin blogg.

Diskusjonen går ut på forutintatthet hos vindrikkere og vinjournalister især. Aller mest Vinforum selv. Hva er i vinden? Hvorfor får vin utenfra Europa så lite omtale og gode skussmål? Hvorfor er man så uniforme i sine vinvalg? Hvorfor er det så utrolig UT å kjøpe argentinsk vin og så utrolig INN å kjøpe piemonteviner, riesling, burgundere osv? ER det egentlig riktig det jeg har påstått i forrige setning? Les innlegget og kommentarene!

Sherryen er en Lustau Almacenista Fino som min kjære har anskaffet. Den er frisk og ren, tydelig preg av mandel og pistasj både i munn og nese. Litt epleaktig syre, jeg oppfatter en mineralitet. God også i dag, et døgn etter åpning. Jeg er ingen sherryviter, så jeg kopierer inn denne vurderingen fra Vinforum:




Lustau Almacenista Fino - #10341
Spania
Kr.99.00

Vurdert: 13/01/2007
Frisk, ren og typerig fino med distinkt florpreg og innslag av sitrus, mandler og et streif av grønne oliven på duft. Slank og raffinert sherry med distinkt innslag av sitrus og flor også på smak, god konsentrasjon og krisp finish. Elegant stil.
*****

Sherry er fokusområde på Vinmonopolet i januar.

Om Lustau i Aperitif.
Lustau's hjemmeside.

God kveld.

torsdag 18. januar 2007

vitis schizofrenis

Jeg sitter foran et glass Contadino 3 fra Frank Cornelissen. For de som ikke har lest de tre artiklene i DN i løpet av de siste tre månedene, kan en kort innledning være nyttig.

Mannen er en belgisk hippie som lager vin på Sicilia ved foten av Etna. Huffameg, der er det da styggelig varmt, sier du sikkert? Men Etna er faktisk hjemsted for et par vidunderlige viner. Husk at snitttemperaturen synker med ca 1 grad per 100 meter over havet. En av mine topp tre italienske hvitviner kommer derfra. Den heter Pietramarina og lages av Benanti på 900 meters høyde. Frank lager billigvarianten Contadino 3 (179,-) og en serie ved navn Magma som ikke er så billig (ca 1000,-). Utover dette finnes sikkert flere eksperimentprosjekter som ikke finnes i norske polhyller, og jeg har hørt at han også produserer olivenolje av ypperste kvallité..Vinene lages uten hjelp av tilsetningsstoffer av noe slag, og gjæres i plastdunker! Deretter lagres de i terracotta-amforaer, som et tilsvar til eikelagringens oksidative prosess. Frank hater eikesmak.

Jeg har åpnet den andre flasken Contadino 3. Av drikkfeldighet? Å nei. Men den første var så underlig. Det var forsåvidt den andre også. Allikevel oppfatter jeg den andre som, hva skal jeg si, bedre nok til at jeg planlegger å returnere den første.

Vinen gir meg kvaler. Flasken står på bordet og stirrer på meg. Flasken er klar, det er ikke vinen. Mitt første møte med fargeløse rødvinsflasker dette, altså. Vinen er usvovlet (de som sier 'svovel??!', kan gi lyd, så skal jeg utdype dette) og ufiltert. Døddrukne gjærceller svever rundt i flasken som spøkelser og gjør vinen mildt sagt tåkete. Dette er, fremfor smaken, visstnok den fremstte grunnen til at folk returnerer vinen. Dette er en blanding av røde og hvite druer. Amforaene plasseres mot vulkanen Etna for å motta all den livgivende energien derfra. Frank har forøvrig fått hjelp av Yoko -ikke Ono, men- Sano, en noe yngre fri-/likesinnet på druetripp på Sicilia.

Jeg sitter foran et glass Contadino 3 fra Frank Cornelissen. Vinguiden i Dagens Næringsliv har lovet meg at denne vinen skulle jeg 'enten elske eller hate'. Jeg gjør begge deler. Det gjør meg litt uvel. Vinen har i begynnelsen (rett etter åpning) en perlende følelse. Annengangs gjæring i flasken?! Litt oksidert feeling i retning eddik. Underlig lukt? Sounds fishy? Fast frukt, søte kirsebær, plomme, stram og tight, fin fylde, superMINERALSK, litt kjølig stil, noe minty her? Sounds nice? Ja.

Denne vinen er virkelig levende. Den må ikke oppbevares i temperaturer over 16 grader, ettersom den ikke er svovlet. Den må ikke luftes, fordi den ikke er svovlet. Den må ikke stå lenge i glasset, fordi den ikke er svovlet. For min del er dette en pedagogisk lekse for å forstå betydningen av svovel i vinproduksjon. Vinen utvikler seg i glasset i løpet av 5 minutter. Da er den på topp i et kvarters tid. Syrene dempes, frukten velter fram, mineraliteten er lead singer.

Jeg drakk ikke vinen i månefase NE, slik Frank har anbefalt. Eller gjorde jeg det? Det var ihvertfall ikke med overlegg og mening. La oss håpe Frank Cornelissen har laget sin vin med overlegg og mening.

Vinene er å finne på polet på Briskeby, og importeres av Non Dos. Vinforum arrangerer smaking og foredrag med far sjøl den 19. februar kl 19.30. Jeg ser frem til det.

onsdag 17. januar 2007

Digresjoner i grevens tid

"Allora, this a-wineh, is a 100 per cento nebbiolo grapeh..its-a perfetto for like-a, if a-my wife cook-eh some lunch...and then you take-a some garlic, and a little bit of meat...and you mix it with..and take the back of the knife and like hit...."

Greven Alberto di Grésy vokste opp i Milano på 50-tallet, men tilbrakte fritiden sin aller helst i jakthytten hans bestefar bygget på Monte Aribaldo i Piemonte. I 1973 begynte han vinproduksjon fra sine vinmarker i Langhe og Monferrato, med størst mulig terroirkarakter som fremste målsetting for vinene.

Vi ble sluppet inn fra høstmørket og møtt av en svært velkledd, hvithåret italiensk herre, som etter gebrokken innledning var klar for å servere oss en Dolcetto d'Alba, en Barbera d'Asti og seks Barbarescoer.

Vi begynte med en frisk og grei dolcetto d'Alba 2005 fra den vulkanske og kalkholdige jorden langs åsryggen til Monte Aribaldo. Vinmarken ligger på gjennomsnittlig 360 meter over havet. Duften var noe alkoholpreget, men med fint lett solbærpreg og noe grønt innslag. I munnen ga vinen relativt mye syre og lett sødmefullt bærpreg.

Via en overpriset og overeiket Barbera d'Asti Monte Colombo 2003 til en lang rekke varierende Barbarescoer.

Barbaresco Martinenga 2003 var god, men muligens litt drøyt eiket for min smak. Jeg hadde problemer med å felle en dom, ettersom jeg både oppfattet vinen som elegant og litt vulgær på samme tid. Forskjellige elementer som stridet om sansenes herredømme, altså.

Vinmarken Martinenga var kjent som eiendommen Villa Martis allerede på romersk tid. Marken er på 11 hektar (1100 m2) og beboes av Nebbiolodruen utelukkende. Marken er regnet som en av de beste Barbarescomarker med blåleire i jordsmonnet. Inne i denne vinmarken finner vi enkeltparsellene Camp Gros og Gaiun. Marchesi di Gresy Barbaresco Martinenga Camp Gros fra 2001 ga et litt parfymert og sødmefullt preg i nesen, med innslag av mørke bær, papp(!), lær og vanilje fra eikelagring. I smaken viste vinen stor personlighet og eikesmaken var ledsaget med noe i retning kongle/skog, men også friske mørke bær, solbær og rips. Ettersmaken er lang, med hint av mineraler og lett bitterhet. Meget god vin. Enda bedre var kanskje naboparsellen Gaiun, fra samme høsten. Her var duften påfallende lenger utviklet, med kompleks fruktduft med preg av markjordbær og litt trevirke. Elegant i munnen, svakt innslag av kanel, noe eik, litt pinot-vibber her..somebody shoot me. Flotte, slepne tanniner og gode syrer. Det koster 550,-..så spleis, da vel!

Vi var via Camp Gros 2000 som virket litt sliten og bakpå i forhold til de to fra 2001, til Martinenga 1998 og 1996. Førstnevnte hadde tydelig utviklet duft av lær, mørk frukt og bær. Anslaget var mykt og fint og vinen bar seg godt, selv om den ikke slo helt igjennom og ropte hurra. Ettersmaken var lang og kompleks med preg av modne epler og banan..? Seksognitti var mild og utviklet på duft, kongle og skog. Noe bæraktig, men husk: langt utviklet. Anslaget i munnen var mykt, syrlig og intenst. Vinen hadde slepne tanniner, men god kraft og munnfølelse. I min munn smakte det litt skinke, og selv om dette er spennende og utviklet, så gir det meg vesentlig mindre enn feks de to vinene fra 2001.

Både DN og Vinforum har sterke meninger om disse vinene. Se gjerne for second opinion.

torsdag 4. januar 2007

Ny norsk vinblogg

Godt nyttår!

Sjekk gjerne den nye vinbloggen med forum på vinoteket.no

Jeg kommer snart tilbake med mer vinskriblerier fra den overståtte høytid!
e.