Slik engelskmennene refererer til 'aquired taste', finnes også avlært smak! Når jeg begynte å drikke vin fikk jeg fort lære at skikkelig god vin - det var Faustino 1 Gran Reserva. Det fantes til og med en 1982 og den var gammel som meg selv. Og Faustino 1 var god vin. Jeg husker også jeg var himmelfallen over Viña Ardanza 1996 da jeg fikk den av en kollega til jul. I de senere år har jeg i mindre og mindre grad blitt like overbevist over disse vinene. Ikke bare min smak har endret seg - det har vært tilsynelatende enstemmig negativitet knyttet til eik i vinjournalistikken. Det tar nok sin tid å lære denne diskursen å kjenne - lese språket, forstå hva som blir sagt. Det blir fort til at man slakter f.eks. denne spanske vinen med hovedargument eik, mens man på samme ark priser en Barbaresco og i sin omtale glemmer å nevne eikesmaken som en betydelig atributt i vinen. Slik får ordet eik en negativ betydning, fordi den brukes for å fremheve det negative i en dårlig vin, og svær sjelden for å fremheve en positiv helhet i en god.
Uansett. Jeg fikk invitasjon til smaking av tolv viner fra Bodegas Faustino. Jaha. Det er verdt et forsøk, tenkte jeg. Vi skulle smake noen nye og enkle viner - som vår representant fra Faustino fånyttes forsøkte å fiske ut reaksjoner på fra sitt beskjedne publikum - og en rekke andre Riojaviner. Av Faustino 1 Gran Reserva skulle vi få smake årgangene 1996, 1994, 1982, 1970 og 1964. Bodegas Faustino ligger ved byen Oyón i Rioja. Her dyrkes det de fire blå druene Temperanillo, Mazuelo, Granacha og Graciano - sistnevnte, Temperanilloens beste venn - og den hvite Viura. Nesten all vin herfra har hovedvekt av Temperanillo. Huset kjøper rundt 25% av sine druer fra mindre bønder, og har til en hver tid rundt 12 millioner flasker liggende i kjelleren.
Ikke uventet var det for det meste blaute viner og mye eik. I flight nr 2 var det duket for Faustino 1. Vi begynte med årgang 1996 som i glasset var utviklet og mursteinsrød i kanten. I nesen fant jeg en middels kraftig og tydelig utviklet duft av modne jordbær, blåbær og andre bær. Eikesødmen var fremtredende, sammen med noe høstløv og einebusk. Hele blandingsen med 85% Temperanillo, 10% Graciano og 5% Mazuelo har ligget 26 måneder på amerikansk eik, og 2 måneder på fransk, hvor fatene har vært i tre aldre. Det fortaltes ikke hvor mye som var nytt.
Videre til 1994. Her fant jeg tettere farge og mer friskhet og floralitet i retning husholdningssaft og rose i duften. I munnen var vinen slankere, kjøligere og mer høyreist enn '96, og bar med seg fine frukt og bærtoner, og hint av sødmefull, tørr mose og skogbunn. Bra munnfølelse og lengde, men stor dominans av sødmefullt eikepreg.
I mellom 94 og 82 skulle vi få smake en Faustino de Autor 1998. Det skal visstnok være en slags reserva familia, laget på 70 år gamle vinstokker. Denne vinen opplevde jeg som mindre typisk for huset, og bar preg av mer forsiktig eiking og bedre fruktkonsentrasjon og syre. Den ga et forsiktig og bløtt anslag, men vokste i intensitet i munnen til middels kraftig. Vinen er god, om enn med litt 'varm' stil og noe dyr iht. kvaliteten.
Årgang 1982 av Faustino 1 er en referanseårgang. Vinen ble i Bordeaux i 1989 kåret til verdens beste vin. Fargen var rød og utviklet. I mitt glass syntes den å være noe uklar, men dette kan også ha vært bunnfall. På duften var vinen flott og kompleks med innslag av nåletrær, mørke bær, gammelt treverk (til ingen overraskelse, gammelt treverk er det nok av i denne vinen), noe i retning pelsdyr/lær, og svake krydderaromaer i retning kanel og muskat. I munnen var den overraskende ungdommelig, med smaker fra aromaen, i tillegg til modne røde epler, og en skuffende kort ettersmak med svakt preg av tobakk.
Årgang 1970 bar preg av oksidasjon. Her er fargen nærmest oransje i glasset, og duften er preget av rosiner og andre tørkede frukter sammen med nøttearomer i retning, pinjekjerner, mandler og valnøtt. I munnen var den kompleks og interessant som referanse, men ingenting å rope hurra for. Oksidasjonen er tydelig, og nøttearomaene er sterkere. Her kommer eiken klart fram, og vaniljesmaken er sjenerende. Også denne vinen var skuffende kort, med lett myntepreg i avslutningen. Sliten vin.
Kronen på verket denne kvelden skulle være årgangen 1964. Fargen og duften her var mindre preget av oksidasjon enn 1970, og vinen skulle vise seg å være gjennomgående friskere. Fremtredende eik i duften, sammen med eple (rødt eple/eplekjeller/calvados), portvin, plomme og noe syre. I smaken hadde denne vinen fra sommeren 1964 faktisk noe syre og friskhet. Den var spennende å prøve, men hadde svært lite å gi. Tanninene og resten av det som heter vin var slipet godt ned, og erstattet av fremtredende vaniljepreg, og noe i retning av glyserin/stearinaktig voks.
Hos Faustino er de veldig glade i eik. Jeg synes eik kan være en god ting, bevares. Med dette er ikke godt. Det vil si - det er jo artig vin. Men det er ikke veldig godt. Det er påfallende å se at vinen heller ikke kommer seg med årene. Det virker som om eiken har gjort en så voldsom og sjokkerende innvirkning på vinen at den på en måte er lastet med den helt til den dør under dette fremmedlegemet. Det gir assosiasjoner til den dødsdømte som bærer sitt eget kors til henrettelsesstedet.
Det har gått en god stund siden siste innlegg. Jeg har vært opptatt med å starte selskapet eMotion. 
For noen dager siden var det offisiell gjenåpning av Den franske sal i Nasjonalgalleriet her i hovedstaden. Etter noen år med delvis vinglete drift har nå Salon de thé åpnet, med stjernekonditor Sverre Sætre, Kai Lyche og Bjørn Holte bak rattet. På åpningen var samlet et antall mat- og drikkeinteresserte, i lag med et par c-kjendiser og representanter fra Nasjonalmuseet. Vi fikk servert te av ymse slag i elegante tekanner, husets limonade, gode minisandwicher og ikke minst Sverres konfekt og sjokolade. Det var godt, og besøket fristet til gjentakelse.
