d'Angerville Volnay Champans 1.er cru 2005

Jeg var på polet på Briskeby i går og forhørte meg om muligheten for å skaffe noen flasker Marquis d'Angerville Volnay 1.er cru Champans 2005. Jeg har ved flere anledninger drukket '04 av samme vin, til stor nytelse. Denne finnes fortsatt å få tak i. Jeg fikk beskjed på polet om at '05 var revet bort, og at det forøvrig vil være nytteløst å lete etter den. Til min store glede har jeg funnet ut at det fremdeles finnes 89 flasker på Steen og Strøm samt et mindre antall på Storo, Valkendorfsgt i Bergen og i Sandnes. Løp og kjøp! Det kan også nevnes at 1998 er å få kjøpt på Dr. Kneipps i Markveien til en meget hyggelig pris på rundt 850,-! Dette er temmelig bra når '04 og '05 henholdsvis koster 455,- og 550,- på polet.

Limer inn Vinforums anmeldelser av disse vinene:

Volnay Champans 2005 - #50477
Marquis d’Angerville ,Bourgogne Frankrike
Kr.550.00
Vurdert: 15/03/2008
Ung, frisk og lovende premier cru med innslag av bringebær, kirsebær, blomster og anis på duft. Pent fyldig vin med kjølig frukt i munnen, distinkt syre, stor intensitet og lengde og stram finish. Klassisk d’Angerville. Prøv om 10-12 år.
***(**)

Volnay Champans 2004 - #45382
Marquis d’Angerville ,Bourgogne Frankrike
Kr.455.00
Vurdert: 15/03/2007
Lys, frisk og typeriktig volnay med innslag av bringebær, blomster, anis og lær på duft. Saftig, syrlig og stram vin med et streif av varme i finish. Ikke så elegant som Taillepieds fra samme produsent. Prøv om 5-8 år.
*****

Volnay Champans 1998 - #45382
Marquis d'Angerville ,Bourgogne Frankrike
Kr.445.00
Vurdert: 07/05/2001
Champans 1998 fører seg pent inn i rekken av flotte viner fra Marquis d'Angerville i årgang 1998. Delikat og innsmigrende på duft med uttalte bringebæraromaer og et streif av fat. Sublim konsentrasjon i munnen og med fast struktur i finish. Lagres 10-12 år.
**(**)

siste nytt..eller noe.

Hei.

Det har vært stille i stua en stund, og jeg beklager.

I forrige nummer av Vinforum ble jeg svært smigret av å finne omtale av Sidelengs under Nettspalten. Det er tydeligvis noen som leser denne bloggen! Der stod det å lese at forfatteren (Knut Sogner) likte spesielt godt at "..Eirik liker unge, friske viner som ikke behøver å koste for mye". Jeg kan følge opp med et par unge, friske '05 regionalburgundere til gode priser relativt til kvaliteten:


Barthod Bourgogne Rouge 2005
Frisk og ren regionalburgunder med bra konsentrasjon og masse frukt. Relativt soft i kantene, som også DN Vinguiden er inne på i sin mildt sagt lunkne anmeldelse. Ghislaine Barthods vinmarker ligger i Chambolle i Cote de Nuits, et svært kalkholdig område med et tynt topplag av kalkholdig grus. Barthod er kjent for svært gode Chambolle-Musigny. Hun bruker kun vill naturgjær, og moderat eiking under vinifikasjonen. 245,-.



Domaine Arlaud Bourgogne Rouge Roncevie 2005
En deilig, rimelig burgunder, relativt snill, men med god syre og fast i fisken. Hverdagsburgunder nr 1 her i gården. 209,-.




Videre kan nevnes Burguet Bourgogne Rouge Les Pince Vin 2005 til 250 kroner, som også er ren og konsentrert, med en spennende nese og bra lengde, men som i likhet med ovennevnte Barthod mangler litt motstand for min del. Mulig denne vinen litt urettferdig havnet i skyggen av en Nicolas Potel Chambolle-Musigny 2005, denne Xbox og '05 Burgundaftenen.



Det bør også nevnes at et nytt parti på rundt 900 flasker Lanson Gold Label '96 er inne. Deilig, utviklet, men allikevel superfrisk champagne. Dessverre er det mange som har opplevd dårlige eller skuffende flasker av denne vinen, noe som litt uventet riktignok ble sterkt motargumentert i en samtale med en ansatt på Briskeby her forleden. Noen som har erfaringer?





Til slutt, for de som ikke har fått det med seg, fortelles det at Norge har mistet sin eneste 2-stjernersrestaurant, etter Bagatelle ble nedgradert til én stjerne i Michelinguiden tidligere i uken. Det blir spennende å se hva Hellstrøm, Sveaas og co gjør for å gjenvinne sin tapte ære.

Ps.
Les forøvrig Per Mælengs vurderinger av de siste 17 årgangene i Burgund på Vinforums diskusjonsforum. Han oppsummerer 2005 på denne måten:

"2005:
Alt stemte fra ende til slutt. Så får vi se hva dette blir. Det meste har begynt å lukke, og det meste vil nok huke seg ned og melde lite i 10 år, minst. I denne lange og grusomme perioden vil mange vende tommelen ned og anklage årgangen for alt det de kan finne på av nedvurderende karakteristikker. Har du is i magen, så lagrer du bare videre. Jeg har aldri sett noe tilsvarende i mitt burgunderliv som 2005, og jeg er overbevist om at de store vinene i 2005 vil bli legendariske. Om jeg henger med når de svinger rundt hjørnet, vites ikke.".

God påske!

E.

"kunnskap er smakt"

..sitat slutt. Christopher Moestue på Vinforums diskusjonsforum..

long time, no blog..

Jeg er en håpløs blogger.

Uten å dvele mer over stillstanden på Sidelengs, vil jeg herved ønske velkommen tilbake - måtte 2008 bli et velsmakende godt nytt år.

I går hadde jeg tre gode venner på besøk, og lagde en bollito misto etter inspirasjon fra Baltazars Dag Tjersland sin kokebok ITALIA. Den beste måten å bruke kokebøker på er som inspirasjon og veiledning.

Bollito misto (kjøttgryte):

Svi kraftben av kalv i langpanne.
La kraftgrønnsaker (gulrot, løk, hvitløk, fenikkel, selleri, etc) surre litt i olje i en stooor kasserolle.
Legg i kraftbeina og fyll opp kaserollen med vann.
Redusér kraften ned et par timer til halv mengde.
Ta ut kraftbena og litt av grønnsakene og legg de i en annen mindre kaserolle med vann og kok opp.
Tilsett en flaske hvitvin, feks denne - billig og finfin chardonnay som også kokken kan ta et glass av..), urter og litt trøffelolje.
Kok opp.

Legg i kalveknoker, oksetunge og en hel kylling av god kvalitet. Bind opp kyllingen først.
Kokes et par timer. Husk nok salt og pepper.

Pølser:
Tarmer og kjøttdeig (i gårsdagens tilfelle lam) kjøpes hos slakteren. Oslos to beste slaktere er etter min erfaring Strøm-Larsen på Torshov og den noe ukjente slakteren i kjelleren på Gunerius i Storgata (!).
Tilsett olje, hvitløk, urter, salt og pepper, og/eller hva du måtte ønske i kjøttdeigen, og bland godt. Bestemors gamle Husqvarna kjøttkvern med sveiv funker glimrende. Tre tarmene på pølsehornet, ha i deigen og sveiv i vei. Klem ut eventuelle luftlommer og bruk hyssing til å knyte sammen pølsene i enden. Prikk noen hull i skinnet med gaffel, og kok pølsene til slutt i kraften i den lille kaserollen.

Serveres med kraften og ønsket tilbehør.
Kraftmat for gutta.

Noen vinforslag?

e.

En sommer er over...

Hei!

Jeg er tilbake etter en lang sommer med deilige minner om gode viner, kaldt øl, skjønne solnedganger, vakre kvinner og lange måltider. Sitter med et godt glass hverdagsburgunder og feirer utfallet av en god arbeidsdag. Vinen er litt i kaldeste laget foreløpig, så jeg vil heller skrive litt om et nytt øl fra Nøgne Ø. Nytt øl for meg iallefall.

Nøgne Ø Imperial Stout er et mørkt og tett øl med deilig bitterhet og uttalt preg av kaffe og sjokolade. Det brente og bitre balanseres -skal vi si såvidt- av en rosinaktig sødme og ølet har laaang ettersmak. Dette befester Nøgne Ø's slagord - Det kompromissløse bryggeri.

Apropos kaffe, så drakk jeg i helgen god espresso på det nyåpnede bakeriet og kaffebrenneriet til United Bakeries i lokalene som før huset Smør-Petersen på Majorstua. God balanse, konsentrasjon, fylde og sødme - alt man bør kunne be om i en espresso, ble servert av mesterbarista og kaffesjef i United Bakeries Stine Bang, som jeg kjenner godt fra min dystre fortid i Stockfleth's. En annen ringrev - Tim Wendelboe - har i sommer åpnet sin egen drømmekaffebar og brenneri, med det velklingende navnet Tim Wendelboe på Grünerløkka ved basketballbanen i nærheten av Kuba. Dette stedet er verd en presentasjon i eget innlegg..

René Lequin-Colin har laget en regionalburgunder - en husets pinot, so to speak - i 2005 som er verdt å merke seg. Vinen i glasset mitt har nå økt litt i temperatur og innfrir bedre enn ved 10-12 grader. I glasset har Lequin-Colin Bourgogne Pinot Noir 2005 tett farge med en frisk dyprosa kant. I nesen gir vinen en moderat intens, ren, syrlig duft av bær i retning jordbær og bjørnebær og svakt, velintegrert treverk. I munnen slår vinen meg som svært ren og frisk, med mykt anslag og glatt tekstur, middels syrlighet og god lengde. Også her finner jeg det samme bærpreget og en fin sødme. Noe eik også i munnen, men svært beskjedent. Lite til middels tanniner, men allikevel tørr og fin avslutning. Alt i alt er dette et meget godt kjøp med tanke på prisen (139,-)! Vinen er ikke veldig mineralsk eller overveldende kompleks, men fremstår som en ærlig og god hverdagspinot fra kanskje verdens aller mest interessante vindistrikt. Vinen kan forsåvidt godt drikkes lett avkjølt, men mister da mye fylde og gir inntrykk av lav konsentrasjon.

Noen som vil dele sommerens topp 3 eller 20, eller har noe annet på ganen å meddele?

Systematisk smaking

Noe av det mest verdifulle man kan lære innen vinsmaking er å gå systematisk til verks. Den eneste måten å skaffe seg oversikt over verdens ulike viner er å bedømme dem etter like kriterier og kategorier. Det er ikke det samme som å si at det er hensiktsmessig å sammenligne alle viner etter like parametre. Det er den analytiske sensoriske prosessen som må standardiseres. Et skjema vil gjøre denne jobben enklere. Etterhvert vil man lære seg til å gjenomføre denne lille prosessen automatisk i det man smaker på en vin. Enten dette skjemaet er inne i ditt eget hode eller på papiret, bør det inneholde følgende:

1. Navn og annen faktainformasjon.
2. Utseende.
3. Duft.
4. Smak.
5. Konklusjon.

Innenfor disse kategoriene vil man kunne nedtegne noen faktiske, objektive forhold, og noen subjektive, vurderingsmessige forhold. Objektiviteten i en sensorisk oppfatning vil alltid være diskuterbar, fordi vi alle har forskjellige ganer, og forskjellige preferanser. Allikevel er det med litt samarbeid mulig å bli enig om hva som for eksempel er en middels syrlig vin og hva som er en vin med høy syre. Det dreier seg om å sammen finne et språk og en felles vurderingsplattform.

Wine and Spirit Education Trust har laget et glimrende skjema for smaking av vin. Dette skjemaet har alle de ovennevnte kategorier på den ene siden, inkludert de objektive attributtene oppramset for deg å bruke som huskelapp. Det vil si at under Palate (smak) vil du bl.a. finne Tannin etterfulgt av low, low-medium, medium, medium-high og high. Tanninnivå er et (forsøksvis) objektivt forhold, det samme er eksempelvis syrligheten. Under punktet Palate (smak) og Nose (duft) vil du også finne punktet Aroma Characteristics og en oppramsing av de forskjellige kategoriene Fruit, Floral, Spice, Vegetal, Nut, Oak og Other. Aromakarateristikker vil i prinsippet også være en objektiv vurdering, men realistisk sett være mer påvirket av våre individuelle oppfatninger og assosiasjoner. På baksiden av skjemaet vil du finne de samme kategoriene innen aromakarakteristikker, men med forslag til assosiative smaker og dufter. Som eksempel kan nevnes kategorien Vegetal med underkategori Herbaceous (urteaktig) og smakene/duftene Eucalyptus, Grass, Hay, Mint, Blackcurrant leaf og Wet leaves. Slik vil man kunne jobbe systematisk i et system av kategorier og underkategorier.

Til slutt vil man skrive en konklusjon av vinen. Hva synes du? Er dette godt? Det er subjektivt. Hvor godt? Hvor godt i forhold til prisen? Bør/kan vinen lagres og hvor lenge? Hva kan vinen brukes til i kombinasjon med mat? I konklusjonen vil man også kunne trekke inn kvalitet i forhold til område og årgang og andre relevante vurderingsparametre.

Den kanskje viktigste funksjonen til dette skjemaet er at det fungerer som huskeliste for din vurdering. Det er først når man begynner å vurdere vinen med lik prosess at man virkelig lærer noe av det, og kan gjøre notater som er verdifulle for andre eller for en selv på et senere tidspunkt. Under har jeg lagt inn skjemaene jeg snakker om. De finnes også sammen med flere andre skjemaer på WSETs hjemmesider her.

Hva er dine kriterier når du smaker vin?

Trykk på bildene for å se større bilde.

Piemontesisk rose

Il mimo fra vidunderlige Antiche Vigneti di Cantalupo er en rosévin fra Piemonte nordvest i Italia som i senere år har hatt en viss status og følgelig etterspørsel. Det har sine grunner, vinen har etter sigende vært et lokomotiv i en markant og meget spennende kvalitetsøkning på roséviner.

Jeg husker selv da jeg smakte den første gangen på Cappuccino, uteserveringen ved Baltazar i Kirkeristen. Rosévin laget på 100% Nebbiolo, Piemontes konge nr 1. Druen brukes til å lage de famøse Barolo og Barbaresco og andre viner i Piemonte, som feks tidligere nevnte Gattinara. Faktisk er det slik at det er bare oppe i dette lille området i nordvestitalia at denne druen produserer bra vin. Dette er til gjengjeld da noe av verdens absolutt beste drikke. Nebbia betyr tåke på italiensk og skal etter sigende henspille på tåken som ofte henger over markene i Piemonte.

Til gjengjeld har det nå blitt slik at Il Mimos 25000 flasker i Norge rives vekk i løpet av et par-tre uker i mai hvert år. I år fikk jeg ikke smakt den, og jeg er ikke annet litt skuffet. Det finnes mye god rosé og det finnes en del veldig spennende rosé. Som eksempel kan nevnes tidligere omtalte Langmann Schilcher. Allikevel har jeg ikke sett noen vin som er relevant som sammenligning til Il Mimo. Inntil nå. Det var til stor glede jeg leste om forrige ukes vin på Vinforum, Bricco Lorella Rosato fra Antoniolo i Gattinara, Piemonte. Vinen er altå også en rosénebbiolo som til dels skulle tangere kvaliteten på Il Mimo, og iallefall denne årgangen spesielt, opplyste en herre på polet meg om.

Min vurdering. Vinen er klar, frisk, transparent rød med en ren og frisk duft markant preget av kirsebær, noe rose og mineraler (særlig når vinen øker litt i temperatur). I munnen er vinen like frisk med flotte syrer som bærer vinen hele veien igjennom. Smaken er veldig ren og klar, med kirsæbær som i duften og innslag av rips og andre røde bær. Fylden og kraften er veldig bra, og vinen fremstår som både raus og villig, men allikevel med en viss motstand og krav om oppmerksomhet. Hvis syren og mineraliteten skaper skjelettet i vinen er det fruktsødmen som er det ytre. Sødmen minner om modne bær og en assosiasjon går til syltet kirsebær. Vinen har en god tørrhet med innslag av pepper i avslutningen. Mineraliteten tiltar veldig ettersom vinen øker i temperatur. Jeg kjøper Vinforums anbefaling til italiensk spekemat, og til kylling. Vinen koster 143,-.

Noen som har erfaringer med rosévin?

Saftig kosevin

Etter sju gode kom sju magre som betinget en større bevissthet rundt prisen på mitt luksusforbruk. Lite trodde jeg at det skulle bli en sann svir. Det finnes faktisk veldig mye bra vin til en rimelig penge.

"Garcon! Another bottle of your second least-expensive wine!" De fleste kjenner seg igjen i Homer Simpsons logikk når han bestiller vin på romantisk middag med sin kone. Og i dette skiktet - la oss kalle det rundt 100 kr - finnes det mye bra.

Saladini Pilastri Rosso Piceno 2005

Denne økologiske vinen er laget på 70% Sangiovese og 30% Montepulciano fra vinmarken Spiagge i området Monteprandone i Marche, en region som ligger omtrent midt på 'leggen' mot østkysten av Italia. Vinen er saftig, middels kraftig, men med fin kosentrasjon og preg av mørke frukter og bær. Relativt lav på tannin, men fin friskhet, god syre, fast avslutning og bra lengde. Vinen koster 100,-.

Saladini Pilastris hjemmeside her.


Et par andre gode billigviner er

Grimaldi Dolcetto d'Alba - en frisk og lett Dolcetto fra Alba i Piemonte. En saftig, ren og bærpreget vin med innslag av urter og blomster. Drikkes på fest, på terrassen, til lyst kjøtt eller som rødt alternativ til hvit fisk. 90,-.

Pfaffenheim Riesling 2005 - en god riesling fra et kooperativ i Pfaffenheim sør i Alsace. Klassiske rieslingsmaker og -dufter av eple og sitrus. Tørr og fin, noe mineralsk (kalk og leire i jordsmonnet) og med ålreit syre. Skrukork, tjoho! 88 NOK.

Foucher Chardonnay 2005 - en deilig frisk og slank chardonnay fra Loire til en latterlig pris: 76,-.

Noen som har andre billigfavoritter?

Low budget på norges råeste vinbar

Er det skrint i kassa og du er fysen på vin? Ta en tur til Dr. Kneipps. Hos meg går det på sparebluss om dagen (glorious life of a film producer). Jeg var ute med min kjære, min kusine og hennes toscanske utkårede. Som guttunge var han på drueslang hos Sassicaia. I pausene i et fornøyelig liveshow av en reisebrosjyre fra Roma fikk jeg en fyldig innføring i hva slags griser som gjelder hvis du er kul og hvilken okse en riktig Bistecca Fiorentina skal lages av.

Vi forsynte oss fra ukens vin. En Sauvignon Blanc fra Burgundprodusenten Jean-Marc Brocard. Jeg er temmelig sikker på at det må ha vært Domaine Sainte Claire Sauvignon de-Saint-Bris, selv om minnet sitter litt løst. Vinen var frisk og syrlig med druetypisk intens grønn duft og smak av stikkelsbær, solbærbusk og mineraler. Ganske lett og slank, men en flott vin. Flasken kostet 275,-, og så betalte du taxi, og jeg..men hvis du tar, også kan jeg gi litt tips....det blir ikke rare greiene for en trivelig kveld.

Dr. Kneipps ligger i armkroken til den flotte restauranten Markveien Mat & Vinhus. Disse deler samme kjøkken, men vinbaren har ikke spiseplikt. Her har de etter sigende rundt 400 viner, hvorav et flertall kan fåes på glass. Ukens vin er alltid god og billig. Her kan du fint spise en deilig treretter, likefullt som du kan gå på rangel med gutta. Servitørene er trivelige og dyktige, flere av de med utdannelse fra Vinkelneren.

Ref. forøvrig tidligere innlegg med referat fra Kneipps.

Siste tids høydepunkter

Mange..mange høydepunkter har ikke funnet sin vei inn på Sideveis Vinblogg.

Jeg skal forsøke å bote.

Corton-Charlemagne Grand Cru fra Bonneau du Martrey årgang 1980 har ligget i min 'kjeller' en stund, men ble ofret her forleden i selskap med min kjære og Hr. Larsen til et stykke kveite med parmaskinke og en god saus. Vinen - lynkurs: Corton-Charlemagne i Burgund, en av verdens desidert råeste åkerflekker, Grand Cru høyeste klassifiserte mark, Chardonnay (som all hvit Burgund) - hadde en enorm fylde, distinkt innslag av smør, veldig utvikling og fremdeles ålreit syre. Epler, honning og mineraler på duft, rik frukt i munnnen og laang ettersmak. Dette er høyreist og elegant vin. Man kan kjenne at den har levd og kjempet seg over eiken og vokst på den. I motsetning til tidligere omtalte spanske viner, er det som om denne vinen har vokst på en motstand eiken har gitt den gjennom årene. Den er prøvet av dette fremmedlegemet og har seiret. Vinen er å få tak i på polet for ca 800,-. Der finnes også 1987 fra samme mark og produsent som jeg gleder meg til å prøve.

Noen som har erfaringer med moden Burgund? Andre høydepunkter i senere tid?

Eirik

Stille uker..

Det har gått en god stund siden siste innlegg. Jeg har vært opptatt med å starte selskapet eMotion.

Det betyr ikke at det ikke har vært mye godt å drikke i mellomtiden.

Forøvrig: Hvis noen har en løsning på at Blogger for Mac ikke har knapp for å sette inn link, blir jeg takknemlig for tips. Skikkelig pain in the neck å taste inn html-koder hele tiden!

Gleder meg forøvrig til kveldens smaking av Grahams Vintage '83 og Late Bottled Vintage '00..

Er det noen som har erfaring med disse?

E

Å, hildrande du...

Sitter med et glass 2005 Langmann Schilcher fra enkeltvinmarken Hochgrail i Weststeiermark, Østerrike.

DN Vinguiden skriver "Hvem er surest i landet her? En slurk av denne er som en hel dag med rips på menyen". De er ikke hundre prosent overbevist, selv om de innrømmer å være imponert over særpreget. Vinforum, derimot har vært 'frelst' en stund, ikke minst da de organiserte smaking med foredrag av produsenten og kollega Strohmeier på høstparten i fjor. Jeg husker godt o store Arne Ronold som konkluderte ovenfor de to oppmøtte produsenter med at mesteparten av det vi smakte var av middelmådig kvalitet, men at et par gode unntak -inkludert ovennevnte og et par dessertviner- var av eksepsjonell kvalitet og unik særegen art.

Schilcher er Weststeiermarks lokale spesialitet. Denne rosévinen lages av Østerrikes eldste drue - Blauer Wildbacher. Schilcher har hatt stor suksess i Norge i fjor, og overrasket flere i polets tidligere nevnte statistikker for 2006.

I mitt glass skvulper altså Langmanns Schilcher fra åkerlappen Hochgrail. Den er ganske lys, gyllen murstensrød mot fersken i fargen. Allerede i nesen slår en ren, syrlig særegen aroma. Det dufter av sitrus (mandarin/grapefrukt), rips, moltebær, stikkelsbær, mineraler og svakt floralt. I munnen, mye av det samme, i tillegg syrlig eple, solbær, igjen ekstrem syre, flott mineralitet og intens rips. Vinen har fin lengde og gir vann i munnen mens det kramper i kjevemusklene. Denne vinen er en liten syretripp. Kjølig, stram og mineralsk (stein). Selv har jeg vanskelig for å finne et bruksområde som jeg ikke ville valgt noe annet til. Allikevel synes jeg den gir et spennende og egenartet uttrykk. Vinen er midlertidig satt ned fra rundt 140,- til 109,- på polet.

Champagne..

I går var jeg på en råflott smaking i arrangement av Moestue og Podium Wines. Den fant sted i de flotte lokalene til DogA ved Akerselva. Her var det et titalls produsenter representert, fra Billecart-Salmon i Champagne, via Schäfer-Fröhlich i Nahe, Tyskland, litt Burgund, noe nye verden, mer tysk og til slutt et par Brunelloer fra Talenti.

At Billecart-Salmon lager gode viner er ikke ukjent. Dette er et mellomstort champagnehus med produksjon på ca en million flasker i året. Grunnet økonomiske problemer på 1800-tallet måtte huset selge alle sine vinmarker. I dag har Billecart kjøpt igjen noe mark, men kjøper fremdeles mesteparten av sine druer, fra tilsammen 26 forskjellige landsbyer. Firmaet kjøper 40-50% mer druer enn de trenger til egen produksjon, og av dette lager de basevin til videresalg, som også er ettertraktet og kjent for høy kvalitet. Vinene er kjølige, elegante og krispe, og utvikler seg langsomt med stor finesse. Mosten klares ved 5 grader for å fjerne lokal og 'vill' gjærsopp. Gjærsoppene som brukes kultiveres og stammer fra utvalgte vinmarker. Alkoholgjæringen skjer på 10 grader, og varer i tre uker. Under malolaktisk gjæring (omdannelse fra eplesyre til melkesyre) holder vinen 18 grader og hele prosessen har som overordnet målsetting å begrense oksidasjon. Disse tingene bidrar til Billecart-Salmons rene, syrlige stil. Under, notater fra et par av vinene.

Billecart-Salmon Brut Réserve (non vintage, blanding av årganger) er en veldig ren og fin champagne med duft av lime og sjø. I munnen er den enkel, klokkeren, slank og mineralsk. Smaker fra duften med et tydelig innslag av østersskall. 40% Pinot Noir, 45% Chardonnay og 15% Pinot Meunier. Mmmm..

Husets Blancs de blancs 1998 ga en fin, rik og frisk duft med innslag av kalk og sitronskall. I munnen ga den god konsentrasjon, flott mousse og uttalt mineralitet og sitronaktig syre. Flott ettersmak, intensitet og lengde. 100% Chardonnay. Rett og slett en topp Champagne!

Pinky-dinky Brut Rosé hadde farge som lys fersken mot murstein. Diskret, lett og syrlig duft med streif av lime, rips og epler og et morsomt innslag av tyttebær. Tyttebær også i munnen, med et friskt og rikt anslag, som strammer seg opp mot et preg av kirsebær, pakket pent inn i en myk og tett mousse.

Kommer tilbake med notater fra Nahe og Burgund...

Bagga :)

Jeg beklager siste ukers stillhet. Det har rett og slett vært så mye annet å henge fingerene i..

I ettermiddag har jeg allikevel fått mitt lille kick in the rear etter å ha tilbrakt en time med min venn fotografen Heia Espen i vinkjelleren på Bagatelle. Det var mitt andre besøk her nede, etter at min kjære tok meg med på middag her i oktober. Fra tid til annen assisterer jeg Espen på fotoopptak, og i kveld altså med å ta bilde av europamesteren blandt vinkelnere Robert Lie i underetasjen på hans arbeidsplass.

Jeg får nok sette meg og skrive et grosse quersnitt av siste ukers utskeielser, 4-5 besøk på o Baltazar, vinsmakinger, messer og middager.

søtt..

Arne Ronold melder på Vinforum om polets mest solgte viner. Polet har nylig lagt ut lister med salgstall for fjoråret. På listen over mest solgte svakviner i liter troner ikke uventet JP Chenet Cabernet-Syrah (1,6 millioner liter), tett fulgt av Lindemans Shiraz Cabernet. Videre på listen finner vi heller ikke uventet den svarte katten, Boheme, og ikke minst - Amigo. Lett å gjenkjenne og lett å uttale. Når de fleste vinmonopol ble selvbetjente, skulle man tro det ble viktigere med etikett og utseende enn med enkelt navn. En kombinasjon er vel det beste. Jeg har lært at vinetiketter med dyr på selger aller best, og særdeles hos kvinner - som visstnok i større og større grad er beslutningstakere i polhyllene.

Første hvitvin på listen er Tariquet med 602000 liter. Det er viktig å vite at over halvparten av vin solgt i Norge er tappet på plastpose i en pappeske. Når det gjelder bestselgere på flaske, ser tetskiktet litt annerledes ut, anført av portugisiske Vidigal Reserva. Her kommer første hvitvin - Moselland Ars Vitis Riesling - som nr 3, og på femteplass finner vi Martini Asti! Mer oppløftende er sjetteplassen Zaccagnini Montepulciano d'Abruzzo, som er en god vin. Her får man en kvist med på kjøpet, og er ifølge min mor, den eneste vinen man ikke får hodepine av. For første gang i historien selges det nå mer italiensk rødvin enn fransk i Norge. Bare under forbrukerboikotten i 97-99 etter Chiracs atomprøvespregninger har Frankrike blitt skjøvet av tronen. Den gang av Chile. Sør Afrika og Chile har tatt hver sin støyt når det gjelder salgstall på vin i fjor. Størst fremgang har Argentina, som solgte en halv million liter mer enn i 2005! Tyskland er størst på hvit foran Frankrike, salg av rosévin i Norge har eksplodert med 60 prosent, og musserende vin merker også sterk økning.

Man skal ikke kimse av design og utstråling. Jeg for min del er sucker for viner med lange navn og bindestrek eller smale høye flasker med krøllbokstaver og mye informasjon. Ellers er det fint med rosa bånd på halsen, men gi meg for all del ikke netting eller 'frostet' glass. En seriøs turnoff er også pappesken med plastposen i. Det må være vanskelig å være markedsfører av vin. Man skal ikke undervurdere folks bedagelighet eller forfengelighet.

Det som forundrer meg mest er det Ronold skriver om restsukker i disse vinene. Det hevdes at polet opplyser langt lavere nivåer av restsukker (målt sødme) i vinene enn uavhengige målinger viser. Nordmenn foretrekker altså søte viner. Det viser forøvrig delvis også statistikken på hvitvin. Hvorfor opplyses det andre verdier enn det reelle? I min verden er dette alvorlig feilinformasjon.

Apropos billig og sødmefullt.

På Vecturas nyhetssmaking her forleden fant jeg et godt kjøp for den som vil oppleve moden tysk Riesling. Weingut Groebe ligger i leibfraumilch-land og har drevet vinproduksjon tilbake til 1600-tallet. Groebe Westhofener Aulerde Riesling Spätlese 1994 er en deilig sødmefull og syrebalansert hvitvin, med klassisk preg av petroleum (vaselin, voks), honning, tropisk frukt og blomster. Sikkert veldig godt til kraftige fisk- og skalldyrretter, men også til ost. Moroa koster 139,- og er nok ikke noe som bør ligge særlig lenger.

sherry og livlig diskusjon

Jeg sitter og nipper til sherry mens jeg legger inn kommentar på Vinforum sin blogg.

Diskusjonen går ut på forutintatthet hos vindrikkere og vinjournalister især. Aller mest Vinforum selv. Hva er i vinden? Hvorfor får vin utenfra Europa så lite omtale og gode skussmål? Hvorfor er man så uniforme i sine vinvalg? Hvorfor er det så utrolig UT å kjøpe argentinsk vin og så utrolig INN å kjøpe piemonteviner, riesling, burgundere osv? ER det egentlig riktig det jeg har påstått i forrige setning? Les innlegget og kommentarene!

Sherryen er en Lustau Almacenista Fino som min kjære har anskaffet. Den er frisk og ren, tydelig preg av mandel og pistasj både i munn og nese. Litt epleaktig syre, jeg oppfatter en mineralitet. God også i dag, et døgn etter åpning. Jeg er ingen sherryviter, så jeg kopierer inn denne vurderingen fra Vinforum:




Lustau Almacenista Fino - #10341
Spania
Kr.99.00

Vurdert: 13/01/2007
Frisk, ren og typerig fino med distinkt florpreg og innslag av sitrus, mandler og et streif av grønne oliven på duft. Slank og raffinert sherry med distinkt innslag av sitrus og flor også på smak, god konsentrasjon og krisp finish. Elegant stil.
*****

Sherry er fokusområde på Vinmonopolet i januar.

Om Lustau i Aperitif.
Lustau's hjemmeside.

God kveld.

vitis schizofrenis

Jeg sitter foran et glass Contadino 3 fra Frank Cornelissen. For de som ikke har lest de tre artiklene i DN i løpet av de siste tre månedene, kan en kort innledning være nyttig.

Mannen er en belgisk hippie som lager vin på Sicilia ved foten av Etna. Huffameg, der er det da styggelig varmt, sier du sikkert? Men Etna er faktisk hjemsted for et par vidunderlige viner. Husk at snitttemperaturen synker med ca 1 grad per 100 meter over havet. En av mine topp tre italienske hvitviner kommer derfra. Den heter Pietramarina og lages av Benanti på 900 meters høyde. Frank lager billigvarianten Contadino 3 (179,-) og en serie ved navn Magma som ikke er så billig (ca 1000,-). Utover dette finnes sikkert flere eksperimentprosjekter som ikke finnes i norske polhyller, og jeg har hørt at han også produserer olivenolje av ypperste kvallité..Vinene lages uten hjelp av tilsetningsstoffer av noe slag, og gjæres i plastdunker! Deretter lagres de i terracotta-amforaer, som et tilsvar til eikelagringens oksidative prosess. Frank hater eikesmak.

Jeg har åpnet den andre flasken Contadino 3. Av drikkfeldighet? Å nei. Men den første var så underlig. Det var forsåvidt den andre også. Allikevel oppfatter jeg den andre som, hva skal jeg si, bedre nok til at jeg planlegger å returnere den første.

Vinen gir meg kvaler. Flasken står på bordet og stirrer på meg. Flasken er klar, det er ikke vinen. Mitt første møte med fargeløse rødvinsflasker dette, altså. Vinen er usvovlet (de som sier 'svovel??!', kan gi lyd, så skal jeg utdype dette) og ufiltert. Døddrukne gjærceller svever rundt i flasken som spøkelser og gjør vinen mildt sagt tåkete. Dette er, fremfor smaken, visstnok den fremstte grunnen til at folk returnerer vinen. Dette er en blanding av røde og hvite druer. Amforaene plasseres mot vulkanen Etna for å motta all den livgivende energien derfra. Frank har forøvrig fått hjelp av Yoko -ikke Ono, men- Sano, en noe yngre fri-/likesinnet på druetripp på Sicilia.

Jeg sitter foran et glass Contadino 3 fra Frank Cornelissen. Vinguiden i Dagens Næringsliv har lovet meg at denne vinen skulle jeg 'enten elske eller hate'. Jeg gjør begge deler. Det gjør meg litt uvel. Vinen har i begynnelsen (rett etter åpning) en perlende følelse. Annengangs gjæring i flasken?! Litt oksidert feeling i retning eddik. Underlig lukt? Sounds fishy? Fast frukt, søte kirsebær, plomme, stram og tight, fin fylde, superMINERALSK, litt kjølig stil, noe minty her? Sounds nice? Ja.

Denne vinen er virkelig levende. Den må ikke oppbevares i temperaturer over 16 grader, ettersom den ikke er svovlet. Den må ikke luftes, fordi den ikke er svovlet. Den må ikke stå lenge i glasset, fordi den ikke er svovlet. For min del er dette en pedagogisk lekse for å forstå betydningen av svovel i vinproduksjon. Vinen utvikler seg i glasset i løpet av 5 minutter. Da er den på topp i et kvarters tid. Syrene dempes, frukten velter fram, mineraliteten er lead singer.

Jeg drakk ikke vinen i månefase NE, slik Frank har anbefalt. Eller gjorde jeg det? Det var ihvertfall ikke med overlegg og mening. La oss håpe Frank Cornelissen har laget sin vin med overlegg og mening.

Vinene er å finne på polet på Briskeby, og importeres av Non Dos. Vinforum arrangerer smaking og foredrag med far sjøl den 19. februar kl 19.30. Jeg ser frem til det.

Digresjoner i grevens tid

"Allora, this a-wineh, is a 100 per cento nebbiolo grapeh..its-a perfetto for like-a, if a-my wife cook-eh some lunch...and then you take-a some garlic, and a little bit of meat...and you mix it with..and take the back of the knife and like hit...."

Greven Alberto di Grésy vokste opp i Milano på 50-tallet, men tilbrakte fritiden sin aller helst i jakthytten hans bestefar bygget på Monte Aribaldo i Piemonte. I 1973 begynte han vinproduksjon fra sine vinmarker i Langhe og Monferrato, med størst mulig terroirkarakter som fremste målsetting for vinene.

Vi ble sluppet inn fra høstmørket og møtt av en svært velkledd, hvithåret italiensk herre, som etter gebrokken innledning var klar for å servere oss en Dolcetto d'Alba, en Barbera d'Asti og seks Barbarescoer.

Vi begynte med en frisk og grei dolcetto d'Alba 2005 fra den vulkanske og kalkholdige jorden langs åsryggen til Monte Aribaldo. Vinmarken ligger på gjennomsnittlig 360 meter over havet. Duften var noe alkoholpreget, men med fint lett solbærpreg og noe grønt innslag. I munnen ga vinen relativt mye syre og lett sødmefullt bærpreg.

Via en overpriset og overeiket Barbera d'Asti Monte Colombo 2003 til en lang rekke varierende Barbarescoer.

Barbaresco Martinenga 2003 var god, men muligens litt drøyt eiket for min smak. Jeg hadde problemer med å felle en dom, ettersom jeg både oppfattet vinen som elegant og litt vulgær på samme tid. Forskjellige elementer som stridet om sansenes herredømme, altså.

Vinmarken Martinenga var kjent som eiendommen Villa Martis allerede på romersk tid. Marken er på 11 hektar (1100 m2) og beboes av Nebbiolodruen utelukkende. Marken er regnet som en av de beste Barbarescomarker med blåleire i jordsmonnet. Inne i denne vinmarken finner vi enkeltparsellene Camp Gros og Gaiun. Marchesi di Gresy Barbaresco Martinenga Camp Gros fra 2001 ga et litt parfymert og sødmefullt preg i nesen, med innslag av mørke bær, papp(!), lær og vanilje fra eikelagring. I smaken viste vinen stor personlighet og eikesmaken var ledsaget med noe i retning kongle/skog, men også friske mørke bær, solbær og rips. Ettersmaken er lang, med hint av mineraler og lett bitterhet. Meget god vin. Enda bedre var kanskje naboparsellen Gaiun, fra samme høsten. Her var duften påfallende lenger utviklet, med kompleks fruktduft med preg av markjordbær og litt trevirke. Elegant i munnen, svakt innslag av kanel, noe eik, litt pinot-vibber her..somebody shoot me. Flotte, slepne tanniner og gode syrer. Det koster 550,-..så spleis, da vel!

Vi var via Camp Gros 2000 som virket litt sliten og bakpå i forhold til de to fra 2001, til Martinenga 1998 og 1996. Førstnevnte hadde tydelig utviklet duft av lær, mørk frukt og bær. Anslaget var mykt og fint og vinen bar seg godt, selv om den ikke slo helt igjennom og ropte hurra. Ettersmaken var lang og kompleks med preg av modne epler og banan..? Seksognitti var mild og utviklet på duft, kongle og skog. Noe bæraktig, men husk: langt utviklet. Anslaget i munnen var mykt, syrlig og intenst. Vinen hadde slepne tanniner, men god kraft og munnfølelse. I min munn smakte det litt skinke, og selv om dette er spennende og utviklet, så gir det meg vesentlig mindre enn feks de to vinene fra 2001.

Både DN og Vinforum har sterke meninger om disse vinene. Se gjerne for second opinion.

Ny norsk vinblogg

Godt nyttår!

Sjekk gjerne den nye vinbloggen med forum på vinoteket.no

Jeg kommer snart tilbake med mer vinskriblerier fra den overståtte høytid!
e.

Hans hellighets lojale opposisjon

Jeg har en venn som jobber med å konvertere.

Fra den nye til den gamle. Kirken, altså. Ikke vinverden. Nei, der er det gjerne andre veien. Den konverteringen er nok ikke nært forestående. Omskjæring av den intellektuelle delen av nytelsesorganene våre, kanskje? Lobotomi.

Er det forresten noen vinelskere som har gjort det? Konvertert fra den gamle verden til den nye? I det siste har jeg lagt merke til noe interessant. Jeg har nemlig fått med iPod, og slått meg på podcast. Kort fortalt, så er det radioprogrammer som lages av alle fra lillebror på gutterommet til BBC. Disse lastes ned automatisk hvis du abbonnerer på dem, og det er gratis. Jeg har funnet vinpodcaster fra winecast.net og winefornewbies.net. Dette er amerikanske vinelskere som sitter og anmelder viner, og holder et slags 'brevkurs' over radio på nett. "Though I'm in favour of fruit-driven new world style wines, lately I've actually been starting to like som old world wines, with a little less fruit, and more leathery and mineral notes!" Og mannen er seriøs. Han er 'vinekspert' og har akkurat oppdaget Europa.

Det er morsomt å høre, så klart, men jeg tror han snakker for et stort, viktig og mektig marked. Her forleden var jeg på Dr. Kneipps vinbar. Min venn hadde blitt dumpet av en kvinne han aldri hadde hatt. Igjen. Ukens vin var Løssterrassen fra Stadt Krems, Østerrike. Grüner Veltliner. Superb vin. Stram og mineralsk, litt krydret og urtete. Billig var den også. Siden ble det bestilt en flaske Chianti fra Fonterutoli. Den var ikke dyr, men ikke billig. Som 'eksperter' styrte vi unna 2003-årganger av det ene og det andre. Ah, så varmt det var. Huff. Jeg fniser når jeg tenker på Norwegian Wine Expo 2004. Vi gikk og himlet med øynene og huffet over 2003 som moteløvene sladrer om Mette-Marits siste kjole. Vel. Først var vinen god. Fruktdreven helt klart. Sånne viner er alltid gode først, men snart blir det kjedelig. Hvor var Chiantien i denne flasken? Det smakte jordbærsyltetøy, varmt og kokt. Veldig godt syltetøy, da, men hvor var irritamentene? Hva er det jeg skal jobbe mot og med her? Hva er gåten som skal løses i smaksbildet?

Poenget mitt er - eller var, før digresjonene tok over at jeg antar at det amerikanske markedet holder en sterk posisjon som kjøper og markedsfører av vin fra Europa. En stor og viktig kunde, men en kunde som må holdes i tøylene. Kanskje er drivkrefter i blandt annet det amerikanske markedet sterke nok til å gjøre min Chianti om til syltetøy i et godt år.

Jeg tror at min venn og amerikanerne har en ting til felles. De tåler ikke organisasjonen. Min venn søker troen og opplevelsen, men kan ikke vedkjenne seg styret. Vinelskere liker kanskje (må jo like!) vinen fra Europa, men måten vårt vinproduserende kontinent styres på er såpass strengt og lovbelagt at det kanskje virker avskyelig på et marked og et miljø som setter friheten foran alt. Uansett. Jeg er klar over at det med stor sannsynlighet er mye feil i disse påstandene, og jeg vil gjerne ha tilbakemelding på det.

En annen konvertitt har meldt seg denne uken. Arne Ronold skriver i denne artikkelen om den norske vinhandelen og hva som har skjedd siden Vinforum startet i 1986. Gratulerer med jubileet!

Heia Vinmonopolet. Alternativet er så håpløst. Iallefall hvis du holder hi utenfor ring 2. Polet har verdens mest omfattende vinliste, skriver Ronold. I dag er det over 10000 produkter å velge mellom på polet. Det er en ny vin hver dag i 27 år. iPoden min teller sånn. Den teller hvor mange dager med musikk jeg har liggende. Det er jo helt idiotisk. Jeg kommer aldri til å høre igjennom alt det i ett strekk. Det jeg vet er at utvalget, kvaliteten og tilgjengeligheten er eksepsjonell.

Min venn konvertitten sier han aldri vil bli en hipp konvertitt. Han vil alltid bli det en forfatter en gang kalte Hans hellighets LOJALE opposisjon. Slik tror jeg mange norske vinelskere stiller seg til Vinmonopolet i dag. Vi elsker polet, vi hater polet. Vi trenger de konservative og trege kreftene i polet, men vi trenger også fornyelse av polet.

Nå skal jeg på polet.
God Jul!
e.