Sjampis

Jeg hadde denne uken gleden av å tilbringe en aften med min tidligere kollega og gode venn Tim Wendelboe. Vi var på smaking og foredrag med champagnehusene Heidsieck & Co og Pommery i Rococcosalen på Grand Hotel. Dette var arrangert av Norske Vinklubbers Forening og vinimportøren Bibendum.

Alexis Colin fra gruppen Vranken Pommery (som eier disse to champagnehusene) kom for å gi oss innføring i de to champagnemerkenes historie, deres vinmarker og noen av deres viner. Han innledet med å forklare at ville få servert tre Heidsieckviner og fem Pommeryviner. Vi ville merke at Heidsieck & co hadde en maskulin stil, mens Pommery lagde viner langt mer feminine i stilen. Vi fikk også lære mye om de respektive vinhusenes kjellere og fasiliteter, antall besøkende turister, gamle anekdoter, design av etiketter og så videre. Dette i en utstrekning som ikke akkurat høynet forventningene til kvaliteten på innholdet i flaskene.

Heidsieck & Co
Vi begynte med en -etter min mening- direkte frastøtende Heidsieck Monopole Blue Top non vintage. Klassiske nyttårsaftenaromaer av våt papp (les: billig cava), og mangel på liv og intesitet i munnen. Bibendum hadde valgt å reklamere med 83 poeng i DN, og femmer i VG. Det siste burde ikke forundre noen, anmelderen fikk sikkert vinen gratis (tjoho!).

Langt mer interessant var Gold Top 2001, med mer tiltalende aromaer av gjær, brød, hassel- og peanøtt, svak floralitet og -for de som har kjent det- duften av gassene fra sekundfersk nybrent kaffe. I munnen ga den floralt og syrlig anslag, god mousse, preg av lime, epler og mandel. Jeg synes den var litt kort, og hadde en lett bitterhet i ettersmaken. Ingen høydare, men anstendig vin. Det finnes bare så uendelig mye annen god vin til 350 kroner.

Første og siste gode vin fra Heidsieck var Diamant Bleu 1999. Mens de ovennevnte hadde Pinot Noir-dominans på henholdsvis 70 og 60 prosent ble vi nå servert 50/50 Pinot og Chardonnay. I nesen ga vinen syrlig, slank og frisk duft av grønne epler, pære og sitrus. I munnen kraftig mineralsk, slank, myke bobler, treverk og toast. Svært lite gjærpreg og høy syre. Vinen er tørr og god, med fantastisk mousse og lang ettersmak med preg av valnøtt og mineraler. Svært god vin, men koster nesten 500 kroner.

Pommery
Allerede fra startgropa med Brut Royal non vintage, viste Pommery høy kvalitet. Allikevel var det langt fra alle de fem vinene vi ble servert som ser ut til å havne på min innkjøpsliste med det første. Basischampagnen Brut Royal med lik prosentandel av de tre tillatte druene Chardonnay, Pinot Noir og Pinot Meunier, koster 329,-, og ga fin kompleks, noe urtete duft med innslag av jordbær, svakt gjær, pære, blomster (jasmin) og mineraler. God fylde i munnen, frisk og syrlig, med preg av røde bær, gule epler, rips, noe honning og med rødt eple i en ellers nøtteaktig ettersmak. Bra vin, slett ikke fantastisk.

Via en etter min mening usmakelig rosé og etterfulgt av vintersjampisen Wintertime, laget utelukkende på røde druer, fikk vi smake kveldens første høydepunkt. Pommery Summertime Blanc de Blanc (100% Chardonnay) non vintage, hadde rik og spennende duft av svisker, sjokolade, syrnet melk, vanilje, karamell, smør, seterrømme og eplemos. Morsom blanding av oksidert preg og friskhet. I den friske og syrlige smaken fant vi grønt eple, pære, blomster, scones, svak toast og mineraler. Denne 'design-vinen' koster 350,- og er verdt hver krone.

Den eneste virkelig strålende vinen denne kvelden var Pommery Cuvée Louise 1998. Dette er husets toppvin, og er en hyllest til rivjernet Madame Louise Pommery som grunnla huset i 1836. Tydelig Chardonnaydominert kompleks og balansert duft av grønne aromaer, men også smør og vaniljesaus og musk (manneparfyme!). I munnen er den tørr (4,5 g/l), tilbaketrukket og dekadent, slank og med flott mineralitet. Grunnet en tilstand av målløshet og beundring strekker ikke mine notater lengre enn til å anbefale meg selv å kjøpe vinen, for et mulig lagringsprosjekt. Dette er fantastisk vin! Champagnen koster 890,-. Hurra. Løp og kjøp.

For å konkludere, må det sies at det finnes høydepunkter hos disse store kommersielle husene. Det koster fort mye, og man vil ikke oppleve den samme dynamikken, gleden og entusiasmen som hos en mindre og mer personlig produsent. Det kan også nevnes at selv om jeg generelt faller for den hvite drue og den såkalte feminine stil i champagne, hadde jeg stor glede av å smake den varmblodige Wintertime. Det er ikke uten beundring jeg smaker disse tydelig 'designede' champagnene. Ingen grunn til å avskrive Pinotchampagner altså. Men jeg undres, hvis gutta vil ha damene, det feminine, og damene liker det friske og lette, Chardonnayen, hvem er det da Pinoten har draget på i lengden? Gi meg gjerne innspill på dette!

I mellomtiden vil jeg gjerne slenge inn en anbefaling av denne beintørre rakkern (1,5 g/l): Larmandier-Bernier Terre de Vertus Blanc de Blancs Brut Nature er en totalt kompromissløs champagne fra en liten produsent med fokus på biodynamikk og ekstrem begrensning av utbytte. Spesielt anmelderene DN har vært meget entusiastiske og mener at 'Vindyrkere som Larmandier-Bernier er fremtiden for Champagne'. Hvis det er tilfellet, er det iallefall ingen grunn til å miste motet, selv om det blir servert gul enke eller Freixenet på julebordet.