sidelengs

SIDELENGS FLYTTES!

2008-07-02T16:40:00.001+01:00

Hei!

Sidelengs vinblogg skifter navn til ENOTRIA, og er heretter å finne på enotria.tv.

Enotria.tv er en videreføring av Sidelengs i samarbeid med en annen vinentusiast - Kai Lyche - men vil by på filmsnutter og mere snacks enn Sidelengs har bydd på.

Husk å endre bookmarks, og sjekk innom enotria.tv!

Eirik

Sterkt fra Arne Ronold..

2008-07-01T09:22:00.003+01:00

..om Gastronomisk Institutts konkurs.

Hvordan GI i Oslo gjenoppstår vites foreløpig ikke, men Sidelengs vil iallefall gjenoppstå i ny prakt med utvidet satsning til høsten.

Eirik

NVKF

2008-04-15T08:43:00.005+01:00

Norske Vinklubbers Forening er en interesseorganisasjon for norske vinklubber. Omkring 4000 enkeltpersoner fordelt på 220 klubber er medlemmer i organisasjonen. NVKF holder smakinger med foredrag fra produsenter og messer i løpet av året. Selv startet jeg Sidelengs Vinklubb med det formål å få gå på NVKF's evenementer. Siden har klubben fått syv medlemmer, som har sporadiske møter. Årskontigenten koster omtrent det samme som en caffé latte, og smakingene pleier å ligge på 150,-. Ikke dårlig. Ellers kan klubben by på rabatter fra diverse leverandører av vinutstyr, som glass og vinskap, samt Vinforum og annet lesestoff. NVKF publiserer vinmagasinet Bulletin 4 ganger i året.

Vinforum melder i dag at den østerrikske Domäne Wachau har skiftet importør (til Terroir Wines), og at Riesling Terrassen Federspiel settes ned med kr 20 til kr 101, mens Grüner Veltliner Federspiel settes ned med kr 30 til kr 102. Se anmeldelse her. Norske Vinklubbers Forening holder kl. 19.00 nå på torsdag smaking med denne produsenten. Åpent for NVKF's medlemmer for kr 150,-. Mer om dette her.

Tyskland

2008-04-07T16:39:00.013+01:00

Min kjære og jeg planlegger biltur til Tyskland i sommer for å besøke vinprodusenter, restauranter annet snacks. Tenker muligens å kjøre til Köln (liker byen) og derfra nedover Mittelrhein til Rheingau, Nahe og Pfalz.

Jeg er meget interessert i å høre forslag og erfaringer i den sammenheng..

(Turen er forøvrig delvis inspirert av forestående anskaffelse av this baby..)

Restaurant Credo

2008-04-04T09:15:00.009+01:00

..i Trondheim er verdt å merke seg for sitt imponerende vinkart med fantastiske priser. Hold deg fast: Credo tar maks 200,- eks mva i påslag pr flaske! Med andre ord: Her kan du finne mye bra vin for en billig penge!

Jeg har aldri vært der, men fikk tipset fra min venn Kai, som selv er fra Trondheim, stakkar.

En bitter europafascist kan få klump i halsen av denne oppsummeringen fra kjelleren:

Mer enn 50 tyske viner
Maks 2 viner fra Australia
Mer enn 150 italienske viner
Maks 5 fra California
Mer enn 70 klassiske hetviner
Maks 1 fra Sør-Afrika
Mer enn 300 andre europeiske viner
Maks 2 fra New Zealand

Sjekk det fiffige vinkartet her.

og ellers..

2008-04-01T21:18:00.007+01:00

Det var nok mange som mistenkte aprilsnarr da nyheten om en rekke prisnedsettinger på polet. Særlig er det importøren Non Dos som har satt ned prisene drastisk på flere av sine viner. Særlig artig var det at Magma-vinene til Frank Cornelissen (se blogginnlegg lengre ned) som gikk fra 950,- til 400,- (man kunne jo håpe at de blir der nede, på dette mer fornuftige nivået, spør du meg). Se Vinforums favoritter her. Løp og kjøp! Dessverre er nok de mest spennende vinene på god fart ut av hyllene allerede, så her er det ingen tid å miste..

Chiantiprodusenter, bl.a. Selvapiana (denne ukens vin på Vinforum - les omtale her), frykter opprettelse av et stort nytt søppelforbrenningsanlegg i nabolaget. Florentinske myndigheter skal i juni avgjøre dette. Konsekvensene kan bli store for vinprodusentene i området. Noen risikerer bl.a. å miste sin økologiske sertifisering. Les mer i Decanter her. Mer om dette også i denne diskusjonstråden på Vinforum.

Nils Are Økland skriver i siste blogginnlegg på Vinforum om gode kjøp blandt modne burgundere på polet. Her sier han "Den internasjonale vinpressen er unison i sin begeistring for 2005-årgangen. Men hvis nyfrelste burgunderentusiaster laster opp nylagte kjellere med denne årgangen, kan det bli skrint med store opplevelser de nærmeste årene. Alt tyder på at denne årgangen vil trenge tid for å vise seg fra sin beste side. Derfor kan det være lurt å kjøpe viner fra eldre årganger. Både for å ha noe å drikke i ventetiden, men også for å lære noe om hvilke aromaer som kommer fra terroiret og hvilke som kommer fra årgangen".

d'Angerville Volnay Champans 1.er cru 2005

2008-03-18T13:24:00.005+01:00

Jeg var på polet på Briskeby i går og forhørte meg om muligheten for å skaffe noen flasker Marquis d'Angerville Volnay 1.er cru Champans 2005. Jeg har ved flere anledninger drukket '04 av samme vin, til stor nytelse. Denne finnes fortsatt å få tak i. Jeg fikk beskjed på polet om at '05 var revet bort, og at det forøvrig vil være nytteløst å lete etter den. Til min store glede har jeg funnet ut at det fremdeles finnes 89 flasker på Steen og Strøm samt et mindre antall på Storo, Valkendorfsgt i Bergen og i Sandnes. Løp og kjøp! Det kan også nevnes at 1998 er å få kjøpt på Dr. Kneipps i Markveien til en meget hyggelig pris på rundt 850,-! Dette er temmelig bra når '04 og '05 henholdsvis koster 455,- og 550,- på polet.

Limer inn Vinforums anmeldelser av disse vinene:

Volnay Champans 2005 - #50477
Marquis d’Angerville ,Bourgogne Frankrike
Kr.550.00
Vurdert: 15/03/2008
Ung, frisk og lovende premier cru med innslag av bringebær, kirsebær, blomster og anis på duft. Pent fyldig vin med kjølig frukt i munnen, distinkt syre, stor intensitet og lengde og stram finish. Klassisk d’Angerville. Prøv om 10-12 år.
***(**)

Volnay Champans 2004 - #45382
Marquis d’Angerville ,Bourgogne Frankrike
Kr.455.00
Vurdert: 15/03/2007
Lys, frisk og typeriktig volnay med innslag av bringebær, blomster, anis og lær på duft. Saftig, syrlig og stram vin med et streif av varme i finish. Ikke så elegant som Taillepieds fra samme produsent. Prøv om 5-8 år.
*****

Volnay Champans 1998 - #45382
Marquis d'Angerville ,Bourgogne Frankrike
Kr.445.00
Vurdert: 07/05/2001
Champans 1998 fører seg pent inn i rekken av flotte viner fra Marquis d'Angerville i årgang 1998. Delikat og innsmigrende på duft med uttalte bringebæraromaer og et streif av fat. Sublim konsentrasjon i munnen og med fast struktur i finish. Lagres 10-12 år.
**(**)

siste nytt..eller noe.

2008-03-13T14:39:00.016+01:00

Hei.

Det har vært stille i stua en stund, og jeg beklager.

I forrige nummer av Vinforum ble jeg svært smigret av å finne omtale av Sidelengs under Nettspalten. Det er tydeligvis noen som leser denne bloggen! Der stod det å lese at forfatteren (Knut Sogner) likte spesielt godt at "..Eirik liker unge, friske viner som ikke behøver å koste for mye". Jeg kan følge opp med et par unge, friske '05 regionalburgundere til gode priser relativt til kvaliteten:

Barthod Bourgogne Rouge 2005
Frisk og ren regionalburgunder med bra konsentrasjon og masse frukt. Relativt soft i kantene, som også DN Vinguiden er inne på i sin mildt sagt lunkne anmeldelse. Ghislaine Barthods vinmarker ligger i Chambolle i Cote de Nuits, et svært kalkholdig område med et tynt topplag av kalkholdig grus. Barthod er kjent for svært gode Chambolle-Musigny. Hun bruker kun vill naturgjær, og moderat eiking under vinifikasjonen. 245,-.

Domaine Arlaud Bourgogne Rouge Roncevie 2005
En deilig, rimelig burgunder, relativt snill, men med god syre og fast i fisken. Hverdagsburgunder nr 1 her i gården. 209,-.

Videre kan nevnes Burguet Bourgogne Rouge Les Pince Vin 2005 til 250 kroner, som også er ren og konsentrert, med en spennende nese og bra lengde, men som i likhet med ovennevnte Barthod mangler litt motstand for min del. Mulig denne vinen litt urettferdig havnet i skyggen av en Nicolas Potel Chambolle-Musigny 2005, denne Xbox og '05 Burgundaftenen.

Det bør også nevnes at et nytt parti på rundt 900 flasker Lanson Gold Label '96 er inne. Deilig, utviklet, men allikevel superfrisk champagne. Dessverre er det mange som har opplevd dårlige eller skuffende flasker av denne vinen, noe som litt uventet riktignok ble sterkt motargumentert i en samtale med en ansatt på Briskeby her forleden. Noen som har erfaringer?

Til slutt, for de som ikke har fått det med seg, fortelles det at Norge har mistet sin eneste 2-stjernersrestaurant, etter Bagatelle ble nedgradert til én stjerne i Michelinguiden tidligere i uken. Det blir spennende å se hva Hellstrøm, Sveaas og co gjør for å gjenvinne sin tapte ære.

Ps.
Les forøvrig Per Mælengs vurderinger av de siste 17 årgangene i Burgund på Vinforums diskusjonsforum. Han oppsummerer 2005 på denne måten:

"2005:
Alt stemte fra ende til slutt. Så får vi se hva dette blir. Det meste har begynt å lukke, og det meste vil nok huke seg ned og melde lite i 10 år, minst. I denne lange og grusomme perioden vil mange vende tommelen ned og anklage årgangen for alt det de kan finne på av nedvurderende karakteristikker. Har du is i magen, så lagrer du bare videre. Jeg har aldri sett noe tilsvarende i mitt burgunderliv som 2005, og jeg er overbevist om at de store vinene i 2005 vil bli legendariske. Om jeg henger med når de svinger rundt hjørnet, vites ikke.".

God påske!

E.

"kunnskap er smakt"

2008-01-19T03:56:00.001+01:00

..sitat slutt. Christopher Moestue på Vinforums diskusjonsforum..

long time, no blog..

2008-01-12T18:09:00.000+01:00

Jeg er en håpløs blogger.

Uten å dvele mer over stillstanden på Sidelengs, vil jeg herved ønske velkommen tilbake - måtte 2008 bli et velsmakende godt nytt år.

I går hadde jeg tre gode venner på besøk, og lagde en bollito misto etter inspirasjon fra Baltazars Dag Tjersland sin kokebok ITALIA. Den beste måten å bruke kokebøker på er som inspirasjon og veiledning.

Bollito misto (kjøttgryte):

Svi kraftben av kalv i langpanne.
La kraftgrønnsaker (gulrot, løk, hvitløk, fenikkel, selleri, etc) surre litt i olje i en stooor kasserolle.
Legg i kraftbeina og fyll opp kaserollen med vann.
Redusér kraften ned et par timer til halv mengde.
Ta ut kraftbena og litt av grønnsakene og legg de i en annen mindre kaserolle med vann og kok opp.
Tilsett en flaske hvitvin, feks denne - billig og finfin chardonnay som også kokken kan ta et glass av..), urter og litt trøffelolje.
Kok opp.

Legg i kalveknoker, oksetunge og en hel kylling av god kvalitet. Bind opp kyllingen først.
Kokes et par timer. Husk nok salt og pepper.

Pølser:
Tarmer og kjøttdeig (i gårsdagens tilfelle lam) kjøpes hos slakteren. Oslos to beste slaktere er etter min erfaring Strøm-Larsen på Torshov og den noe ukjente slakteren i kjelleren på Gunerius i Storgata (!).
Tilsett olje, hvitløk, urter, salt og pepper, og/eller hva du måtte ønske i kjøttdeigen, og bland godt. Bestemors gamle Husqvarna kjøttkvern med sveiv funker glimrende. Tre tarmene på pølsehornet, ha i deigen og sveiv i vei. Klem ut eventuelle luftlommer og bruk hyssing til å knyte sammen pølsene i enden. Prikk noen hull i skinnet med gaffel, og kok pølsene til slutt i kraften i den lille kaserollen.

Serveres med kraften og ønsket tilbehør.
Kraftmat for gutta.

Noen vinforslag?

e.

En sommer er over...

2007-09-04T18:44:00.000+01:00

Hei!

Jeg er tilbake etter en lang sommer med deilige minner om gode viner, kaldt øl, skjønne solnedganger, vakre kvinner og lange måltider. Sitter med et godt glass hverdagsburgunder og feirer utfallet av en god arbeidsdag. Vinen er litt i kaldeste laget foreløpig, så jeg vil heller skrive litt om et nytt øl fra Nøgne Ø. Nytt øl for meg iallefall.

Nøgne Ø Imperial Stout er et mørkt og tett øl med deilig bitterhet og uttalt preg av kaffe og sjokolade. Det brente og bitre balanseres -skal vi si såvidt- av en rosinaktig sødme og ølet har laaang ettersmak. Dette befester Nøgne Ø's slagord - Det kompromissløse bryggeri.

Apropos kaffe, så drakk jeg i helgen god espresso på det nyåpnede bakeriet og kaffebrenneriet til United Bakeries i lokalene som før huset Smør-Petersen på Majorstua. God balanse, konsentrasjon, fylde og sødme - alt man bør kunne be om i en espresso, ble servert av mesterbarista og kaffesjef i United Bakeries Stine Bang, som jeg kjenner godt fra min dystre fortid i Stockfleth's. En annen ringrev - Tim Wendelboe - har i sommer åpnet sin egen drømmekaffebar og brenneri, med det velklingende navnet Tim Wendelboe på Grünerløkka ved basketballbanen i nærheten av Kuba. Dette stedet er verd en presentasjon i eget innlegg..

René Lequin-Colin har laget en regionalburgunder - en husets pinot, so to speak - i 2005 som er verdt å merke seg. Vinen i glasset mitt har nå økt litt i temperatur og innfrir bedre enn ved 10-12 grader. I glasset har Lequin-Colin Bourgogne Pinot Noir 2005 tett farge med en frisk dyprosa kant. I nesen gir vinen en moderat intens, ren, syrlig duft av bær i retning jordbær og bjørnebær og svakt, velintegrert treverk. I munnen slår vinen meg som svært ren og frisk, med mykt anslag og glatt tekstur, middels syrlighet og god lengde. Også her finner jeg det samme bærpreget og en fin sødme. Noe eik også i munnen, men svært beskjedent. Lite til middels tanniner, men allikevel tørr og fin avslutning. Alt i alt er dette et meget godt kjøp med tanke på prisen (139,-)! Vinen er ikke veldig mineralsk eller overveldende kompleks, men fremstår som en ærlig og god hverdagspinot fra kanskje verdens aller mest interessante vindistrikt. Vinen kan forsåvidt godt drikkes lett avkjølt, men mister da mye fylde og gir inntrykk av lav konsentrasjon.

Noen som vil dele sommerens topp 3 eller 20, eller har noe annet på ganen å meddele?

Systematisk smaking

2007-05-27T15:45:00.000+01:00

Noe av det mest verdifulle man kan lære innen vinsmaking er å gå systematisk til verks. Den eneste måten å skaffe seg oversikt over verdens ulike viner er å bedømme dem etter like kriterier og kategorier. Det er ikke det samme som å si at det er hensiktsmessig å sammenligne alle viner etter like parametre. Det er den analytiske sensoriske prosessen som må standardiseres. Et skjema vil gjøre denne jobben enklere. Etterhvert vil man lære seg til å gjenomføre denne lille prosessen automatisk i det man smaker på en vin. Enten dette skjemaet er inne i ditt eget hode eller på papiret, bør det inneholde følgende:

1. Navn og annen faktainformasjon.
2. Utseende.
3. Duft.
4. Smak.
5. Konklusjon.

Innenfor disse kategoriene vil man kunne nedtegne noen faktiske, objektive forhold, og noen subjektive, vurderingsmessige forhold. Objektiviteten i en sensorisk oppfatning vil alltid være diskuterbar, fordi vi alle har forskjellige ganer, og forskjellige preferanser. Allikevel er det med litt samarbeid mulig å bli enig om hva som for eksempel er en middels syrlig vin og hva som er en vin med høy syre. Det dreier seg om å sammen finne et språk og en felles vurderingsplattform.

Wine and Spirit Education Trust har laget et glimrende skjema for smaking av vin. Dette skjemaet har alle de ovennevnte kategorier på den ene siden, inkludert de objektive attributtene oppramset for deg å bruke som huskelapp. Det vil si at under Palate (smak) vil du bl.a. finne Tannin etterfulgt av low, low-medium, medium, medium-high og high. Tanninnivå er et (forsøksvis) objektivt forhold, det samme er eksempelvis syrligheten. Under punktet Palate (smak) og Nose (duft) vil du også finne punktet Aroma Characteristics og en oppramsing av de forskjellige kategoriene Fruit, Floral, Spice, Vegetal, Nut, Oak og Other. Aromakarateristikker vil i prinsippet også være en objektiv vurdering, men realistisk sett være mer påvirket av våre individuelle oppfatninger og assosiasjoner. På baksiden av skjemaet vil du finne de samme kategoriene innen aromakarakteristikker, men med forslag til assosiative smaker og dufter. Som eksempel kan nevnes kategorien Vegetal med underkategori Herbaceous (urteaktig) og smakene/duftene Eucalyptus, Grass, Hay, Mint, Blackcurrant leaf og Wet leaves. Slik vil man kunne jobbe systematisk i et system av kategorier og underkategorier.

Til slutt vil man skrive en konklusjon av vinen. Hva synes du? Er dette godt? Det er subjektivt. Hvor godt? Hvor godt i forhold til prisen? Bør/kan vinen lagres og hvor lenge? Hva kan vinen brukes til i kombinasjon med mat? I konklusjonen vil man også kunne trekke inn kvalitet i forhold til område og årgang og andre relevante vurderingsparametre.

Den kanskje viktigste funksjonen til dette skjemaet er at det fungerer som huskeliste for din vurdering. Det er først når man begynner å vurdere vinen med lik prosess at man virkelig lærer noe av det, og kan gjøre notater som er verdifulle for andre eller for en selv på et senere tidspunkt. Under har jeg lagt inn skjemaene jeg snakker om. De finnes også sammen med flere andre skjemaer på WSETs hjemmesider her.

Hva er dine kriterier når du smaker vin?

Trykk på bildene for å se større bilde.

Piemontesisk rose

2007-05-23T17:57:00.000+01:00

Il mimo fra vidunderlige Antiche Vigneti di Cantalupo er en rosévin fra Piemonte nordvest i Italia som i senere år har hatt en viss status og følgelig etterspørsel. Det har sine grunner, vinen har etter sigende vært et lokomotiv i en markant og meget spennende kvalitetsøkning på roséviner.

Jeg husker selv da jeg smakte den første gangen på Cappuccino, uteserveringen ved Baltazar i Kirkeristen. Rosévin laget på 100% Nebbiolo, Piemontes konge nr 1. Druen brukes til å lage de famøse Barolo og Barbaresco og andre viner i Piemonte, som feks tidligere nevnte Gattinara. Faktisk er det slik at det er bare oppe i dette lille området i nordvestitalia at denne druen produserer bra vin. Dette er til gjengjeld da noe av verdens absolutt beste drikke. Nebbia betyr tåke på italiensk og skal etter sigende henspille på tåken som ofte henger over markene i Piemonte.

Til gjengjeld har det nå blitt slik at Il Mimos 25000 flasker i Norge rives vekk i løpet av et par-tre uker i mai hvert år. I år fikk jeg ikke smakt den, og jeg er ikke annet litt skuffet. Det finnes mye god rosé og det finnes en del veldig spennende rosé. Som eksempel kan nevnes tidligere omtalte Langmann Schilcher. Allikevel har jeg ikke sett noen vin som er relevant som sammenligning til Il Mimo. Inntil nå. Det var til stor glede jeg leste om forrige ukes vin på Vinforum, Bricco Lorella Rosato fra Antoniolo i Gattinara, Piemonte. Vinen er altå også en rosénebbiolo som til dels skulle tangere kvaliteten på Il Mimo, og iallefall denne årgangen spesielt, opplyste en herre på polet meg om.

Min vurdering. Vinen er klar, frisk, transparent rød med en ren og frisk duft markant preget av kirsebær, noe rose og mineraler (særlig når vinen øker litt i temperatur). I munnen er vinen like frisk med flotte syrer som bærer vinen hele veien igjennom. Smaken er veldig ren og klar, med kirsæbær som i duften og innslag av rips og andre røde bær. Fylden og kraften er veldig bra, og vinen fremstår som både raus og villig, men allikevel med en viss motstand og krav om oppmerksomhet. Hvis syren og mineraliteten skaper skjelettet i vinen er det fruktsødmen som er det ytre. Sødmen minner om modne bær og en assosiasjon går til syltet kirsebær. Vinen har en god tørrhet med innslag av pepper i avslutningen. Mineraliteten tiltar veldig ettersom vinen øker i temperatur. Jeg kjøper Vinforums anbefaling til italiensk spekemat, og til kylling. Vinen koster 143,-.

Noen som har erfaringer med rosévin?

Saftig kosevin

2007-05-20T13:09:00.000+01:00

Etter sju gode kom sju magre som betinget en større bevissthet rundt prisen på mitt luksusforbruk. Lite trodde jeg at det skulle bli en sann svir. Det finnes faktisk veldig mye bra vin til en rimelig penge.

"Garcon! Another bottle of your second least-expensive wine!" De fleste kjenner seg igjen i Homer Simpsons logikk når han bestiller vin på romantisk middag med sin kone. Og i dette skiktet - la oss kalle det rundt 100 kr - finnes det mye bra.

Saladini Pilastri Rosso Piceno 2005

Denne økologiske vinen er laget på 70% Sangiovese og 30% Montepulciano fra vinmarken Spiagge i området Monteprandone i Marche, en region som ligger omtrent midt på 'leggen' mot østkysten av Italia. Vinen er saftig, middels kraftig, men med fin kosentrasjon og preg av mørke frukter og bær. Relativt lav på tannin, men fin friskhet, god syre, fast avslutning og bra lengde. Vinen koster 100,-.

Saladini Pilastris hjemmeside her.

Et par andre gode billigviner er

Grimaldi Dolcetto d'Alba - en frisk og lett Dolcetto fra Alba i Piemonte. En saftig, ren og bærpreget vin med innslag av urter og blomster. Drikkes på fest, på terrassen, til lyst kjøtt eller som rødt alternativ til hvit fisk. 90,-.

Pfaffenheim Riesling 2005 - en god riesling fra et kooperativ i Pfaffenheim sør i Alsace. Klassiske rieslingsmaker og -dufter av eple og sitrus. Tørr og fin, noe mineralsk (kalk og leire i jordsmonnet) og med ålreit syre. Skrukork, tjoho! 88 NOK.

Foucher Chardonnay 2005 - en deilig frisk og slank chardonnay fra Loire til en latterlig pris: 76,-.

Noen som har andre billigfavoritter?

Low budget på norges råeste vinbar

2007-05-01T09:35:00.000+01:00

Er det skrint i kassa og du er fysen på vin? Ta en tur til Dr. Kneipps. Hos meg går det på sparebluss om dagen (glorious life of a film producer). Jeg var ute med min kjære, min kusine og hennes toscanske utkårede. Som guttunge var han på drueslang hos Sassicaia. I pausene i et fornøyelig liveshow av en reisebrosjyre fra Roma fikk jeg en fyldig innføring i hva slags griser som gjelder hvis du er kul og hvilken okse en riktig Bistecca Fiorentina skal lages av.

Vi forsynte oss fra ukens vin. En Sauvignon Blanc fra Burgundprodusenten Jean-Marc Brocard. Jeg er temmelig sikker på at det må ha vært Domaine Sainte Claire Sauvignon de-Saint-Bris, selv om minnet sitter litt løst. Vinen var frisk og syrlig med druetypisk intens grønn duft og smak av stikkelsbær, solbærbusk og mineraler. Ganske lett og slank, men en flott vin. Flasken kostet 275,-, og så betalte du taxi, og jeg..men hvis du tar, også kan jeg gi litt tips....det blir ikke rare greiene for en trivelig kveld.

Dr. Kneipps ligger i armkroken til den flotte restauranten Markveien Mat & Vinhus. Disse deler samme kjøkken, men vinbaren har ikke spiseplikt. Her har de etter sigende rundt 400 viner, hvorav et flertall kan fåes på glass. Ukens vin er alltid god og billig. Her kan du fint spise en deilig treretter, likefullt som du kan gå på rangel med gutta. Servitørene er trivelige og dyktige, flere av de med utdannelse fra Vinkelneren.

Ref. forøvrig tidligere innlegg med referat fra Kneipps.

Siste tids høydepunkter

2007-04-28T09:19:00.000+01:00

Mange..mange høydepunkter har ikke funnet sin vei inn på Sideveis Vinblogg.

Jeg skal forsøke å bote.

Corton-Charlemagne Grand Cru fra Bonneau du Martrey årgang 1980 har ligget i min 'kjeller' en stund, men ble ofret her forleden i selskap med min kjære og Hr. Larsen til et stykke kveite med parmaskinke og en god saus. Vinen - lynkurs: Corton-Charlemagne i Burgund, en av verdens desidert råeste åkerflekker, Grand Cru høyeste klassifiserte mark, Chardonnay (som all hvit Burgund) - hadde en enorm fylde, distinkt innslag av smør, veldig utvikling og fremdeles ålreit syre. Epler, honning og mineraler på duft, rik frukt i munnnen og laang ettersmak. Dette er høyreist og elegant vin. Man kan kjenne at den har levd og kjempet seg over eiken og vokst på den. I motsetning til tidligere omtalte spanske viner, er det som om denne vinen har vokst på en motstand eiken har gitt den gjennom årene. Den er prøvet av dette fremmedlegemet og har seiret. Vinen er å få tak i på polet for ca 800,-. Der finnes også 1987 fra samme mark og produsent som jeg gleder meg til å prøve.

Noen som har erfaringer med moden Burgund? Andre høydepunkter i senere tid?

Eirik

Stille uker..

2007-04-21T09:57:00.000+01:00

Det har gått en god stund siden siste innlegg. Jeg har vært opptatt med å starte selskapet eMotion.

Det betyr ikke at det ikke har vært mye godt å drikke i mellomtiden.

Forøvrig: Hvis noen har en løsning på at Blogger for Mac ikke har knapp for å sette inn link, blir jeg takknemlig for tips. Skikkelig pain in the neck å taste inn html-koder hele tiden!

Gleder meg forøvrig til kveldens smaking av Grahams Vintage '83 og Late Bottled Vintage '00..

Er det noen som har erfaring med disse?

E

Å, hildrande du...

2007-03-05T22:20:00.000+01:00

Sitter med et glass 2005 Langmann Schilcher fra enkeltvinmarken Hochgrail i Weststeiermark, Østerrike.

DN Vinguiden skriver "Hvem er surest i landet her? En slurk av denne er som en hel dag med rips på menyen". De er ikke hundre prosent overbevist, selv om de innrømmer å være imponert over særpreget. Vinforum, derimot har vært 'frelst' en stund, ikke minst da de organiserte smaking med foredrag av produsenten og kollega Strohmeier på høstparten i fjor. Jeg husker godt o store Arne Ronold som konkluderte ovenfor de to oppmøtte produsenter med at mesteparten av det vi smakte var av middelmådig kvalitet, men at et par gode unntak -inkludert ovennevnte og et par dessertviner- var av eksepsjonell kvalitet og unik særegen art.

Schilcher er Weststeiermarks lokale spesialitet. Denne rosévinen lages av Østerrikes eldste drue - Blauer Wildbacher. Schilcher har hatt stor suksess i Norge i fjor, og overrasket flere i polets tidligere nevnte statistikker for 2006.

I mitt glass skvulper altså Langmanns Schilcher fra åkerlappen Hochgrail. Den er ganske lys, gyllen murstensrød mot fersken i fargen. Allerede i nesen slår en ren, syrlig særegen aroma. Det dufter av sitrus (mandarin/grapefrukt), rips, moltebær, stikkelsbær, mineraler og svakt floralt. I munnen, mye av det samme, i tillegg syrlig eple, solbær, igjen ekstrem syre, flott mineralitet og intens rips. Vinen har fin lengde og gir vann i munnen mens det kramper i kjevemusklene. Denne vinen er en liten syretripp. Kjølig, stram og mineralsk (stein). Selv har jeg vanskelig for å finne et bruksområde som jeg ikke ville valgt noe annet til. Allikevel synes jeg den gir et spennende og egenartet uttrykk. Vinen er midlertidig satt ned fra rundt 140,- til 109,- på polet.

Champagne..

2007-02-28T20:33:00.000+01:00

I går var jeg på en råflott smaking i arrangement av Moestue og Podium Wines. Den fant sted i de flotte lokalene til DogA ved Akerselva. Her var det et titalls produsenter representert, fra Billecart-Salmon i Champagne, via Schäfer-Fröhlich i Nahe, Tyskland, litt Burgund, noe nye verden, mer tysk og til slutt et par Brunelloer fra Talenti.

At Billecart-Salmon lager gode viner er ikke ukjent. Dette er et mellomstort champagnehus med produksjon på ca en million flasker i året. Grunnet økonomiske problemer på 1800-tallet måtte huset selge alle sine vinmarker. I dag har Billecart kjøpt igjen noe mark, men kjøper fremdeles mesteparten av sine druer, fra tilsammen 26 forskjellige landsbyer. Firmaet kjøper 40-50% mer druer enn de trenger til egen produksjon, og av dette lager de basevin til videresalg, som også er ettertraktet og kjent for høy kvalitet. Vinene er kjølige, elegante og krispe, og utvikler seg langsomt med stor finesse. Mosten klares ved 5 grader for å fjerne lokal og 'vill' gjærsopp. Gjærsoppene som brukes kultiveres og stammer fra utvalgte vinmarker. Alkoholgjæringen skjer på 10 grader, og varer i tre uker. Under malolaktisk gjæring (omdannelse fra eplesyre til melkesyre) holder vinen 18 grader og hele prosessen har som overordnet målsetting å begrense oksidasjon. Disse tingene bidrar til Billecart-Salmons rene, syrlige stil. Under, notater fra et par av vinene.

Billecart-Salmon Brut Réserve (non vintage, blanding av årganger) er en veldig ren og fin champagne med duft av lime og sjø. I munnen er den enkel, klokkeren, slank og mineralsk. Smaker fra duften med et tydelig innslag av østersskall. 40% Pinot Noir, 45% Chardonnay og 15% Pinot Meunier. Mmmm..

Husets Blancs de blancs 1998 ga en fin, rik og frisk duft med innslag av kalk og sitronskall. I munnen ga den god konsentrasjon, flott mousse og uttalt mineralitet og sitronaktig syre. Flott ettersmak, intensitet og lengde. 100% Chardonnay. Rett og slett en topp Champagne!

Pinky-dinky Brut Rosé hadde farge som lys fersken mot murstein. Diskret, lett og syrlig duft med streif av lime, rips og epler og et morsomt innslag av tyttebær. Tyttebær også i munnen, med et friskt og rikt anslag, som strammer seg opp mot et preg av kirsebær, pakket pent inn i en myk og tett mousse.

Kommer tilbake med notater fra Nahe og Burgund...

Bagga :)

2007-02-20T19:55:00.000+01:00

Jeg beklager siste ukers stillhet. Det har rett og slett vært så mye annet å henge fingerene i..

I ettermiddag har jeg allikevel fått mitt lille kick in the rear etter å ha tilbrakt en time med min venn fotografen Heia Espen i vinkjelleren på Bagatelle. Det var mitt andre besøk her nede, etter at min kjære tok meg med på middag her i oktober. Fra tid til annen assisterer jeg Espen på fotoopptak, og i kveld altså med å ta bilde av europamesteren blandt vinkelnere Robert Lie i underetasjen på hans arbeidsplass.

Jeg får nok sette meg og skrive et grosse quersnitt av siste ukers utskeielser, 4-5 besøk på o Baltazar, vinsmakinger, messer og middager.

søtt..

2007-01-31T09:51:00.000+01:00

Arne Ronold melder på Vinforum om polets mest solgte viner. Polet har nylig lagt ut lister med salgstall for fjoråret. På listen over mest solgte svakviner i liter troner ikke uventet JP Chenet Cabernet-Syrah (1,6 millioner liter), tett fulgt av Lindemans Shiraz Cabernet. Videre på listen finner vi heller ikke uventet den svarte katten, Boheme, og ikke minst - Amigo. Lett å gjenkjenne og lett å uttale. Når de fleste vinmonopol ble selvbetjente, skulle man tro det ble viktigere med etikett og utseende enn med enkelt navn. En kombinasjon er vel det beste. Jeg har lært at vinetiketter med dyr på selger aller best, og særdeles hos kvinner - som visstnok i større og større grad er beslutningstakere i polhyllene.

Første hvitvin på listen er Tariquet med 602000 liter. Det er viktig å vite at over halvparten av vin solgt i Norge er tappet på plastpose i en pappeske. Når det gjelder bestselgere på flaske, ser tetskiktet litt annerledes ut, anført av portugisiske Vidigal Reserva. Her kommer første hvitvin - Moselland Ars Vitis Riesling - som nr 3, og på femteplass finner vi Martini Asti! Mer oppløftende er sjetteplassen Zaccagnini Montepulciano d'Abruzzo, som er en god vin. Her får man en kvist med på kjøpet, og er ifølge min mor, den eneste vinen man ikke får hodepine av. For første gang i historien selges det nå mer italiensk rødvin enn fransk i Norge. Bare under forbrukerboikotten i 97-99 etter Chiracs atomprøvespregninger har Frankrike blitt skjøvet av tronen. Den gang av Chile. Sør Afrika og Chile har tatt hver sin støyt når det gjelder salgstall på vin i fjor. Størst fremgang har Argentina, som solgte en halv million liter mer enn i 2005! Tyskland er størst på hvit foran Frankrike, salg av rosévin i Norge har eksplodert med 60 prosent, og musserende vin merker også sterk økning.

Man skal ikke kimse av design og utstråling. Jeg for min del er sucker for viner med lange navn og bindestrek eller smale høye flasker med krøllbokstaver og mye informasjon. Ellers er det fint med rosa bånd på halsen, men gi meg for all del ikke netting eller 'frostet' glass. En seriøs turnoff er også pappesken med plastposen i. Det må være vanskelig å være markedsfører av vin. Man skal ikke undervurdere folks bedagelighet eller forfengelighet.

Det som forundrer meg mest er det Ronold skriver om restsukker i disse vinene. Det hevdes at polet opplyser langt lavere nivåer av restsukker (målt sødme) i vinene enn uavhengige målinger viser. Nordmenn foretrekker altså søte viner. Det viser forøvrig delvis også statistikken på hvitvin. Hvorfor opplyses det andre verdier enn det reelle? I min verden er dette alvorlig feilinformasjon.

Apropos billig og sødmefullt.

På Vecturas nyhetssmaking her forleden fant jeg et godt kjøp for den som vil oppleve moden tysk Riesling. Weingut Groebe ligger i leibfraumilch-land og har drevet vinproduksjon tilbake til 1600-tallet. Groebe Westhofener Aulerde Riesling Spätlese 1994 er en deilig sødmefull og syrebalansert hvitvin, med klassisk preg av petroleum (vaselin, voks), honning, tropisk frukt og blomster. Sikkert veldig godt til kraftige fisk- og skalldyrretter, men også til ost. Moroa koster 139,- og er nok ikke noe som bør ligge særlig lenger.

sherry og livlig diskusjon

2007-01-23T18:59:00.002+01:00

Jeg sitter og nipper til sherry mens jeg legger inn kommentar på Vinforum sin blogg.

Diskusjonen går ut på forutintatthet hos vindrikkere og vinjournalister især. Aller mest Vinforum selv. Hva er i vinden? Hvorfor får vin utenfra Europa så lite omtale og gode skussmål? Hvorfor er man så uniforme i sine vinvalg? Hvorfor er det så utrolig UT å kjøpe argentinsk vin og så utrolig INN å kjøpe piemonteviner, riesling, burgundere osv? ER det egentlig riktig det jeg har påstått i forrige setning? Les innlegget og kommentarene!

Sherryen er en Lustau Almacenista Fino som min kjære har anskaffet. Den er frisk og ren, tydelig preg av mandel og pistasj både i munn og nese. Litt epleaktig syre, jeg oppfatter en mineralitet. God også i dag, et døgn etter åpning. Jeg er ingen sherryviter, så jeg kopierer inn denne vurderingen fra Vinforum:

Lustau Almacenista Fino - #10341
Spania
Kr.99.00

Vurdert: 13/01/2007
Frisk, ren og typerig fino med distinkt florpreg og innslag av sitrus, mandler og et streif av grønne oliven på duft. Slank og raffinert sherry med distinkt innslag av sitrus og flor også på smak, god konsentrasjon og krisp finish. Elegant stil.
*****

Sherry er fokusområde på Vinmonopolet i januar.

Om Lustau i Aperitif.
Lustau's hjemmeside.

God kveld.

vitis schizofrenis

2007-01-18T20:27:00.000+01:00

Jeg sitter foran et glass Contadino 3 fra Frank Cornelissen. For de som ikke har lest de tre artiklene i DN i løpet av de siste tre månedene, kan en kort innledning være nyttig.

Mannen er en belgisk hippie som lager vin på Sicilia ved foten av Etna. Huffameg, der er det da styggelig varmt, sier du sikkert? Men Etna er faktisk hjemsted for et par vidunderlige viner. Husk at snitttemperaturen synker med ca 1 grad per 100 meter over havet. En av mine topp tre italienske hvitviner kommer derfra. Den heter Pietramarina og lages av Benanti på 900 meters høyde. Frank lager billigvarianten Contadino 3 (179,-) og en serie ved navn Magma som ikke er så billig (ca 1000,-). Utover dette finnes sikkert flere eksperimentprosjekter som ikke finnes i norske polhyller, og jeg har hørt at han også produserer olivenolje av ypperste kvallité..Vinene lages uten hjelp av tilsetningsstoffer av noe slag, og gjæres i plastdunker! Deretter lagres de i terracotta-amforaer, som et tilsvar til eikelagringens oksidative prosess. Frank hater eikesmak.

Jeg har åpnet den andre flasken Contadino 3. Av drikkfeldighet? Å nei. Men den første var så underlig. Det var forsåvidt den andre også. Allikevel oppfatter jeg den andre som, hva skal jeg si, bedre nok til at jeg planlegger å returnere den første.

Vinen gir meg kvaler. Flasken står på bordet og stirrer på meg. Flasken er klar, det er ikke vinen. Mitt første møte med fargeløse rødvinsflasker dette, altså. Vinen er usvovlet (de som sier 'svovel??!', kan gi lyd, så skal jeg utdype dette) og ufiltert. Døddrukne gjærceller svever rundt i flasken som spøkelser og gjør vinen mildt sagt tåkete. Dette er, fremfor smaken, visstnok den fremstte grunnen til at folk returnerer vinen. Dette er en blanding av røde og hvite druer. Amforaene plasseres mot vulkanen Etna for å motta all den livgivende energien derfra. Frank har forøvrig fått hjelp av Yoko -ikke Ono, men- Sano, en noe yngre fri-/likesinnet på druetripp på Sicilia.

Jeg sitter foran et glass Contadino 3 fra Frank Cornelissen. Vinguiden i Dagens Næringsliv har lovet meg at denne vinen skulle jeg 'enten elske eller hate'. Jeg gjør begge deler. Det gjør meg litt uvel. Vinen har i begynnelsen (rett etter åpning) en perlende følelse. Annengangs gjæring i flasken?! Litt oksidert feeling i retning eddik. Underlig lukt? Sounds fishy? Fast frukt, søte kirsebær, plomme, stram og tight, fin fylde, superMINERALSK, litt kjølig stil, noe minty her? Sounds nice? Ja.

Denne vinen er virkelig levende. Den må ikke oppbevares i temperaturer over 16 grader, ettersom den ikke er svovlet. Den må ikke luftes, fordi den ikke er svovlet. Den må ikke stå lenge i glasset, fordi den ikke er svovlet. For min del er dette en pedagogisk lekse for å forstå betydningen av svovel i vinproduksjon. Vinen utvikler seg i glasset i løpet av 5 minutter. Da er den på topp i et kvarters tid. Syrene dempes, frukten velter fram, mineraliteten er lead singer.

Jeg drakk ikke vinen i månefase NE, slik Frank har anbefalt. Eller gjorde jeg det? Det var ihvertfall ikke med overlegg og mening. La oss håpe Frank Cornelissen har laget sin vin med overlegg og mening.

Vinene er å finne på polet på Briskeby, og importeres av Non Dos. Vinforum arrangerer smaking og foredrag med far sjøl den 19. februar kl 19.30. Jeg ser frem til det.

Digresjoner i grevens tid

2007-01-17T15:15:00.000+01:00

"Allora, this a-wineh, is a 100 per cento nebbiolo grapeh..its-a perfetto for like-a, if a-my wife cook-eh some lunch...and then you take-a some garlic, and a little bit of meat...and you mix it with..and take the back of the knife and like hit...."

Greven Alberto di Grésy vokste opp i Milano på 50-tallet, men tilbrakte fritiden sin aller helst i jakthytten hans bestefar bygget på Monte Aribaldo i Piemonte. I 1973 begynte han vinproduksjon fra sine vinmarker i Langhe og Monferrato, med størst mulig terroirkarakter som fremste målsetting for vinene.

Vi ble sluppet inn fra høstmørket og møtt av en svært velkledd, hvithåret italiensk herre, som etter gebrokken innledning var klar for å servere oss en Dolcetto d'Alba, en Barbera d'Asti og seks Barbarescoer.

Vi begynte med en frisk og grei dolcetto d'Alba 2005 fra den vulkanske og kalkholdige jorden langs åsryggen til Monte Aribaldo. Vinmarken ligger på gjennomsnittlig 360 meter over havet. Duften var noe alkoholpreget, men med fint lett solbærpreg og noe grønt innslag. I munnen ga vinen relativt mye syre og lett sødmefullt bærpreg.

Via en overpriset og overeiket Barbera d'Asti Monte Colombo 2003 til en lang rekke varierende Barbarescoer.

Barbaresco Martinenga 2003 var god, men muligens litt drøyt eiket for min smak. Jeg hadde problemer med å felle en dom, ettersom jeg både oppfattet vinen som elegant og litt vulgær på samme tid. Forskjellige elementer som stridet om sansenes herredømme, altså.

Vinmarken Martinenga var kjent som eiendommen Villa Martis allerede på romersk tid. Marken er på 11 hektar (1100 m2) og beboes av Nebbiolodruen utelukkende. Marken er regnet som en av de beste Barbarescomarker med blåleire i jordsmonnet. Inne i denne vinmarken finner vi enkeltparsellene Camp Gros og Gaiun. Marchesi di Gresy Barbaresco Martinenga Camp Gros fra 2001 ga et litt parfymert og sødmefullt preg i nesen, med innslag av mørke bær, papp(!), lær og vanilje fra eikelagring. I smaken viste vinen stor personlighet og eikesmaken var ledsaget med noe i retning kongle/skog, men også friske mørke bær, solbær og rips. Ettersmaken er lang, med hint av mineraler og lett bitterhet. Meget god vin. Enda bedre var kanskje naboparsellen Gaiun, fra samme høsten. Her var duften påfallende lenger utviklet, med kompleks fruktduft med preg av markjordbær og litt trevirke. Elegant i munnen, svakt innslag av kanel, noe eik, litt pinot-vibber her..somebody shoot me. Flotte, slepne tanniner og gode syrer. Det koster 550,-..så spleis, da vel!

Vi var via Camp Gros 2000 som virket litt sliten og bakpå i forhold til de to fra 2001, til Martinenga 1998 og 1996. Førstnevnte hadde tydelig utviklet duft av lær, mørk frukt og bær. Anslaget var mykt og fint og vinen bar seg godt, selv om den ikke slo helt igjennom og ropte hurra. Ettersmaken var lang og kompleks med preg av modne epler og banan..? Seksognitti var mild og utviklet på duft, kongle og skog. Noe bæraktig, men husk: langt utviklet. Anslaget i munnen var mykt, syrlig og intenst. Vinen hadde slepne tanniner, men god kraft og munnfølelse. I min munn smakte det litt skinke, og selv om dette er spennende og utviklet, så gir det meg vesentlig mindre enn feks de to vinene fra 2001.

Både DN og Vinforum har sterke meninger om disse vinene. Se gjerne for second opinion.

Ny norsk vinblogg

2007-01-04T01:44:00.000+01:00

Godt nyttår!

Sjekk gjerne den nye vinbloggen med forum på vinoteket.no

Jeg kommer snart tilbake med mer vinskriblerier fra den overståtte høytid!
e.

Hans hellighets lojale opposisjon

2006-12-23T09:45:00.000+01:00

Jeg har en venn som jobber med å konvertere.

Fra den nye til den gamle. Kirken, altså. Ikke vinverden. Nei, der er det gjerne andre veien. Den konverteringen er nok ikke nært forestående. Omskjæring av den intellektuelle delen av nytelsesorganene våre, kanskje? Lobotomi.

Er det forresten noen vinelskere som har gjort det? Konvertert fra den gamle verden til den nye? I det siste har jeg lagt merke til noe interessant. Jeg har nemlig fått med iPod, og slått meg på podcast. Kort fortalt, så er det radioprogrammer som lages av alle fra lillebror på gutterommet til BBC. Disse lastes ned automatisk hvis du abbonnerer på dem, og det er gratis. Jeg har funnet vinpodcaster fra winecast.net og winefornewbies.net. Dette er amerikanske vinelskere som sitter og anmelder viner, og holder et slags 'brevkurs' over radio på nett. "Though I'm in favour of fruit-driven new world style wines, lately I've actually been starting to like som old world wines, with a little less fruit, and more leathery and mineral notes!" Og mannen er seriøs. Han er 'vinekspert' og har akkurat oppdaget Europa.

Det er morsomt å høre, så klart, men jeg tror han snakker for et stort, viktig og mektig marked. Her forleden var jeg på Dr. Kneipps vinbar. Min venn hadde blitt dumpet av en kvinne han aldri hadde hatt. Igjen. Ukens vin var Løssterrassen fra Stadt Krems, Østerrike. Grüner Veltliner. Superb vin. Stram og mineralsk, litt krydret og urtete. Billig var den også. Siden ble det bestilt en flaske Chianti fra Fonterutoli. Den var ikke dyr, men ikke billig. Som 'eksperter' styrte vi unna 2003-årganger av det ene og det andre. Ah, så varmt det var. Huff. Jeg fniser når jeg tenker på Norwegian Wine Expo 2004. Vi gikk og himlet med øynene og huffet over 2003 som moteløvene sladrer om Mette-Marits siste kjole. Vel. Først var vinen god. Fruktdreven helt klart. Sånne viner er alltid gode først, men snart blir det kjedelig. Hvor var Chiantien i denne flasken? Det smakte jordbærsyltetøy, varmt og kokt. Veldig godt syltetøy, da, men hvor var irritamentene? Hva er det jeg skal jobbe mot og med her? Hva er gåten som skal løses i smaksbildet?

Poenget mitt er - eller var, før digresjonene tok over at jeg antar at det amerikanske markedet holder en sterk posisjon som kjøper og markedsfører av vin fra Europa. En stor og viktig kunde, men en kunde som må holdes i tøylene. Kanskje er drivkrefter i blandt annet det amerikanske markedet sterke nok til å gjøre min Chianti om til syltetøy i et godt år.

Jeg tror at min venn og amerikanerne har en ting til felles. De tåler ikke organisasjonen. Min venn søker troen og opplevelsen, men kan ikke vedkjenne seg styret. Vinelskere liker kanskje (må jo like!) vinen fra Europa, men måten vårt vinproduserende kontinent styres på er såpass strengt og lovbelagt at det kanskje virker avskyelig på et marked og et miljø som setter friheten foran alt. Uansett. Jeg er klar over at det med stor sannsynlighet er mye feil i disse påstandene, og jeg vil gjerne ha tilbakemelding på det.

En annen konvertitt har meldt seg denne uken. Arne Ronold skriver i denne artikkelen om den norske vinhandelen og hva som har skjedd siden Vinforum startet i 1986. Gratulerer med jubileet!

Heia Vinmonopolet. Alternativet er så håpløst. Iallefall hvis du holder hi utenfor ring 2. Polet har verdens mest omfattende vinliste, skriver Ronold. I dag er det over 10000 produkter å velge mellom på polet. Det er en ny vin hver dag i 27 år. iPoden min teller sånn. Den teller hvor mange dager med musikk jeg har liggende. Det er jo helt idiotisk. Jeg kommer aldri til å høre igjennom alt det i ett strekk. Det jeg vet er at utvalget, kvaliteten og tilgjengeligheten er eksepsjonell.

Min venn konvertitten sier han aldri vil bli en hipp konvertitt. Han vil alltid bli det en forfatter en gang kalte Hans hellighets LOJALE opposisjon. Slik tror jeg mange norske vinelskere stiller seg til Vinmonopolet i dag. Vi elsker polet, vi hater polet. Vi trenger de konservative og trege kreftene i polet, men vi trenger også fornyelse av polet.

Nå skal jeg på polet.
God Jul!
e.

Julestria

2006-12-22T19:25:00.000+01:00

Oi oi oi...så kommer altså julen. Og den kommer som vanlig som - ja, julekvelden på kjærringa.

I dag har det skjedd. Jeg har gått fra polet fordi de ikke hadde noe som passet. Vel. De hadde jo som vanlig veldig, veldig mye godt. Men jeg hadde sett meg ut en rød burgunder, og fant ikke noe. Siden så jeg litt på en St. Emilion 1996, men herren i informasjonen mente det var for lite sprut i den. Julefrokost hos Larsen er en spekket affære. Vi begynner kl ti og er ferdige kl tre-fire. Standard er østers og champagne til velkomst. Pinglene får spekemat. I år er det dekket for østers, kremet hummersuppe, kamskjell, rypebryst i viltsaus og en foreløpig ukjent dessert. Alt i avmålte porsjoner nødvendigvis, vi vet jo hva som venter etter julen ringer inn (for min del venter kalkun).

Kavalér til rypa er mitt ansvar. Der kom Pinoten inn. En god burgunder med litt punch til å tåle saus på viltkraft med steinsopp i. Det var ikke lett og dessuten var det nærmest tomt for portvin også. Jeg dro til Briskeby. På superpolet var det også nesten tomt for portvin. Ganske tomt for mye annet også. Betjeningen slet med å holde masken. Smiiil. I 'kjelleren' fant jeg to Mongeard-Mugneret Vougeot 1998. Den ene 1er cru, den andre Grand Cru. Grandisen var litt over budsjett, men jeg gikk for 1er Cru Les Cras. Sjelden å finne moden burgund. Sjelden å finn moden noe som helst, egentlig. Tanken var å få frukten og elegansen og syren fra druen, for å jobbe mot rypebrystet, og få sekundæraromaene fra åtte års lagring (mose, skogbunn, jordlige aromaer) til å jobbe med nettop soppen og viltsausen. Jeg har tidligere vært veldig imponert av 1er Cru Les Orveaux 2002 fra samme produsenten. Den hadde rik duft av jordbær og kirsebær, men også noe smør, sopp og skogbunn. Den vokste i munnen og ga en spennende kronologisk opplevelse med sødmefullt anslag som utviklet seg i uante retninger, men som samlet seg i en sødmefull harmoni i avslutningen igjen. Laaang sådan. 450 kroner er mye penger, men fy søren så godt. Nok digresjon.

Selv er jeg en sucker for Pinot Noir. (thin skinned, temperamental, ripens early, you know..) Dog er jeg ingen viter. Få ting er så vanskelig å skaffe seg greie på som Burgund. Innenfor få andre vitenskaper oppfordres det enstemmig til å klamre seg til det man kjenner når man har lært seg det å kjenne. I Burgund er tilstanden så uoversiktlig at den eneste sanne ledetråd er å kjenne den enkelte produsent. I enkelte tilfeller er det 90 produsenter i en Grand Cru vinmark! Deler av disse vinmarkene burde aldri vært klassifisert som Grand Cru. Dette har en kompleks og lang historie bak seg, som heller får være bli artikkel for seg. Arvelover er et stikkord å ta med seg til neste gang.

Anyway. Hvis noen har erfaring med Mongeard-Mugneret vil jeg gjerne ha tilbakemelding. Ellers vil jeg på bakgrunn av forrige anmeldelse igjen påminne alle om å ikke glemme å ta sin portvin i julen. Det var farlig tomt i hyllene i dag.

Før julen setter inn vil jeg gjerne anbefale et alternativ til sjampis på nyttårsaften. For min del vil det store Rieslingåret 2006 (jeg har drukket uanstendig stor andel Riesling) avsluttes med et kjempepunktum med superprodusenten Koehler-Ruprecht sin Riesling Brut 1996. Dette er en herlig musserende, utviklet riesling til en hyggelig penge. Koehler-Ruprecht lager supre viner i Pfalz og er en av stjernene i stallen til importøren Record her i Norge. Intens eplete Rieslingkarakter i nesen, mineralsk og floral med hint av ananas. Lett autolysepreg (gjær) of noe utvikling. I munnen har den god mousse med små bobler. Tørr , mineralsk og syrlig og med mange av de samme fruktnotene som i duften. Eple i avslutningen. Stram og fin, men allikevel generøs og meddelsom vin!

God jul!
e.

To portviner fra Niepoort

2006-12-20T11:36:00.000+01:00

Foran meg har jeg to glass portvin fra produsenten Niepoort. Dette er en Late Bottled Vintage 2000 og en 10 year old Tawny. I det ene glasset har jeg svart vin, i det andre en brun. Disse to vinene er så radikalt forskjellige at jeg mener det er på sin plass med en introduksjon av begrepet Portvin. Den vinkyndige må gjerne rulle forbi dette.

Det har blitt skrevet at det aldri har eksistert en mer britisk drikk enn portvin. Dette fordi portvin ble skapt av briter for briter. Stort sett har størsteparten av importen av vin til England vært fra Frankrike, men under diverse politiske strider i historiens gang, har England måtte se seg om etter andre steder å finne sin vin. Allerede i 1678 kom det første importforbudet på vin fra Frankrike og på begynnelsen av 1700-tallet undertegnet Portugal og England en større handelsavtale. Det sies at britene oppdaget portvin allerede i 1678 hos munkene i Lamego, Duoro-dalen, som hadde laget den fyldige og søte vinen ved å stanse alkoholgjæringen i fatene ved å tilsette druebrennevin. Hvis dette stemmer, skulle det ta over 50 år før portvin var å finne i London. Ironisk nok er Frankrike i dag den største importøren av portvin.

Portvin har sitt navn fra havnebyen Oporto, som ligger ved utløpet av Duoroelven i området for produksjon av Vinho Verde. Denne elven strekker seg fra Spania i øst til Atlanterhavet i vest. Underveis blir den tilstøtt av mange mindre elver, som sammen nærmest gir assosiasjoner til et fiskeskjelett, hvor hodet ville ligget i Oporto. Duorodalen var faktisk det første vinområdet i verden til å få sin klassifisering i 1756, nesten hundre år før Bordeauxklassifiseringen til verdensutstillingen i 1855. Her har elven gravd seg en revne gjennom granitt og skifer. Vinmarkene er plantet på terrasser i de bratte bakkene. Porto er en av de våteste byene i Europa med 1200 mm regn i året. Følger man Duoro innover i landet blir det brått lavere regnfall med 400 mm ved spanskegrensen. Regnet kommer istedet kraftig og i perioder ved høst og vår. Produksjonen er strengt regulert og klassifisert. I all hovedsak brukes druene Tinta Roriz (samme som Temperanillo), Touriga Nacional, Touriga Franca, Tinta Cão og Tinta Barroca.

Under produksjonen av høykvalitetsportvin benyttes fremdeles fottråkking i granitt-trau eller såkalte lagares. Den hvileløse marsjen kan bli vekslet av dansing. Riktig festlig, altså. Druene kan bli tråkket opp til 12 timer og vil gi fra seg mye farge. Etterpå helles hele suppa i åpne fat og vil begynne alkoholgjæring med regelmessig røring av skallene ned i mosten.

La oss så komme til saken: Portvin skiller seg fra 'vanlig' vin ved at den er alkoholsterk og søt. Hvorfor? Først må man forstå de grunnleggende prinsippene for å lage vin. Den pressede druemosten er full av sukker. På skallene er det gjærstoffer. En vinmaker kan bruke disse gjærstoffene, eller tilsette et selv. Gjæret vil begynne å 'spise' sukkeret. Resultatet av dette er tre ting: Alkohol, Co2 og varme. Når alt sukkeret er spist opp, har man tørr vin, og høyest mulig alkoholnivå iht potensialet. Søte viner lages ved at man avbryter denne prosessen. I portvin blir prosessen avbrutt når restsukker-nivået er på 6-9%. Dette gjøres ved at man heller druebrennevin (brandy) med 77% styrke i den gjærende mosten. Blandingsforholdet havner på 1 del sprit til 4 deler vin. Tidspunktet (sukkernivået) for avbryting avhenger av ønsket sødme i det ferdige produktet. Etter dette er gjort vil man helle av vinen i mindre fat, typisk 550 liter.

Av denne 'basen' kan det lages mange typer portvin. Ruby, Tawny, Late Bottled Vintage (LBV), Colheita og Vintage er bare noen. Men på bordet har jeg altså Tawny og LBV.

Tawny
Dette er portvin fra flere årganger. Poenget her er at enten det står Reserve (minst 7 år), 10, 20, 30 eller 40 år, så representerer tallet en stil - en grad av modning som tilsvarer det omtrentlige eller gjennomsnittlige antallet år vinen har ligget på fat. Disse årene vil resultere i oksidering som gir mindre friskhet og ungdommelig 'sprut', men vil gi kompleksitet og aromaer i retning nøtter, tørket frukt, karamell og kaffe, snarere enn frisk frukt som i yngre portviner. Fargen vil også bli lysere og gå via rød til brunaktig. Denne vinen vil miste friskhet i flasken.

Niepoort 10 year old Tawny
I glasset er den klar og lys, mursteinsrød og seig. Kompleks og tydelig oksidert aroma med innslag av tørket frukt (aprikos og rosiner), jordbær, valnøtt, julekrydder og svakt rosmarin. I munnen skiller den seg noe fra duften, og gir et bløtt anslag, fin fylde og en god, middels kraftig syrlighet. Vinen er oksidert, men ikke uten friskhet. Alkoholen sitter bedre intergert enn på duften, og valnøttpreget er akkompagnert med friskere elementer i retning skogsbær. Sødmen gir assosiasjoner til mandarin/appelsin. Lang ettersmak. Lett bitterhet i avslutningen gir assosiasjoner til brente mandler. Trengs det å sies at dette er juleknaskvin nummer én? Drikk den til nøtter og dadler og fiken i romjula. 155,- for en halvflaske.

Late Bottled Vintage
LBV er vin fra en spesifikk, men ikke alltid definert årgang, som har ligget på fat i 4-6 år, i motsetning til Vintage, som ligger 2-3 år. Man referer ofte til disse som 'light-vintage', viner som er bedre når de er unge, lettere tilgjengelig og modner raskere enn vintage. Vinen er ofte svært mørk og har ofte bunnfall. Dette avhenger likevel av om vinen er filtrert før tapping eller ikke. Den siste vil ikke utvikle seg noe særlig i flasken.

Niepoort LBV 2000
Meget god vin, om muligens ikke helt på nivå med den ovennenvte Tawny. Allikevel blir direkte sammenligning litt feil. Vinen er ufiltrert og tappet i 2005. Fargen er mørk rødblå og henger på glasset. Konsentrert duft, dominert av fiken og bjørnebær, med innslag av plomme og sjokolade. Lett floralt innslag i retning bergamot. I munnen har den deilig fylde og god syre i retning søt sitrusfrukt. Tanninene hegner inn smaken som i stor grad følger duften. Dette er veldig godt.

Drikk portvin til jul.

Kaffe og sporbarhet

2006-12-13T19:46:00.000+01:00

Flott artikkel ved kaffeguru Alf Kramer i Apéritif.

Jeg kommer tilbake med mine innspill angående dette siden.

Jeg beklager lesere at det om dagen er litt lite posting og ellers en del referering til andre sider. Jeg jobber om dagen med å åpne enotria.no

Bær - Busk - Hage

2006-12-13T00:47:00.000+01:00

Mitt seneste utspill om kaffe og brenneriet Kaffa på ENOTRIA.NO

Les artikkelen her.

enotria.no

2006-12-11T00:26:00.000+01:00

Lesere av Sidelengs vil muligens finne det interessant å besøke

www.enotria.no

Min nye nettside med godsaker og utstyr, og invitasjoner til kurs og smakinger..

Meld deg gjerne på liste for nyhetsbrev på nyhetsbrev@enotria.no

Eirik.

Faustino Trelastforretning

2006-12-06T17:33:00.000+01:00

Slik engelskmennene refererer til 'aquired taste', finnes også avlært smak! Når jeg begynte å drikke vin fikk jeg fort lære at skikkelig god vin - det var Faustino 1 Gran Reserva. Det fantes til og med en 1982 og den var gammel som meg selv. Og Faustino 1 var god vin. Jeg husker også jeg var himmelfallen over Viña Ardanza 1996 da jeg fikk den av en kollega til jul. I de senere år har jeg i mindre og mindre grad blitt like overbevist over disse vinene. Ikke bare min smak har endret seg - det har vært tilsynelatende enstemmig negativitet knyttet til eik i vinjournalistikken. Det tar nok sin tid å lære denne diskursen å kjenne - lese språket, forstå hva som blir sagt. Det blir fort til at man slakter f.eks. denne spanske vinen med hovedargument eik, mens man på samme ark priser en Barbaresco og i sin omtale glemmer å nevne eikesmaken som en betydelig atributt i vinen. Slik får ordet eik en negativ betydning, fordi den brukes for å fremheve det negative i en dårlig vin, og svær sjelden for å fremheve en positiv helhet i en god.

Uansett. Jeg fikk invitasjon til smaking av tolv viner fra Bodegas Faustino. Jaha. Det er verdt et forsøk, tenkte jeg. Vi skulle smake noen nye og enkle viner - som vår representant fra Faustino fånyttes forsøkte å fiske ut reaksjoner på fra sitt beskjedne publikum - og en rekke andre Riojaviner. Av Faustino 1 Gran Reserva skulle vi få smake årgangene 1996, 1994, 1982, 1970 og 1964. Bodegas Faustino ligger ved byen Oyón i Rioja. Her dyrkes det de fire blå druene Temperanillo, Mazuelo, Granacha og Graciano - sistnevnte, Temperanilloens beste venn - og den hvite Viura. Nesten all vin herfra har hovedvekt av Temperanillo. Huset kjøper rundt 25% av sine druer fra mindre bønder, og har til en hver tid rundt 12 millioner flasker liggende i kjelleren.

Ikke uventet var det for det meste blaute viner og mye eik. I flight nr 2 var det duket for Faustino 1. Vi begynte med årgang 1996 som i glasset var utviklet og mursteinsrød i kanten. I nesen fant jeg en middels kraftig og tydelig utviklet duft av modne jordbær, blåbær og andre bær. Eikesødmen var fremtredende, sammen med noe høstløv og einebusk. Hele blandingsen med 85% Temperanillo, 10% Graciano og 5% Mazuelo har ligget 26 måneder på amerikansk eik, og 2 måneder på fransk, hvor fatene har vært i tre aldre. Det fortaltes ikke hvor mye som var nytt.

Videre til 1994. Her fant jeg tettere farge og mer friskhet og floralitet i retning husholdningssaft og rose i duften. I munnen var vinen slankere, kjøligere og mer høyreist enn '96, og bar med seg fine frukt og bærtoner, og hint av sødmefull, tørr mose og skogbunn. Bra munnfølelse og lengde, men stor dominans av sødmefullt eikepreg.

I mellom 94 og 82 skulle vi få smake en Faustino de Autor 1998. Det skal visstnok være en slags reserva familia, laget på 70 år gamle vinstokker. Denne vinen opplevde jeg som mindre typisk for huset, og bar preg av mer forsiktig eiking og bedre fruktkonsentrasjon og syre. Den ga et forsiktig og bløtt anslag, men vokste i intensitet i munnen til middels kraftig. Vinen er god, om enn med litt 'varm' stil og noe dyr iht. kvaliteten.

Årgang 1982 av Faustino 1 er en referanseårgang. Vinen ble i Bordeaux i 1989 kåret til verdens beste vin. Fargen var rød og utviklet. I mitt glass syntes den å være noe uklar, men dette kan også ha vært bunnfall. På duften var vinen flott og kompleks med innslag av nåletrær, mørke bær, gammelt treverk (til ingen overraskelse, gammelt treverk er det nok av i denne vinen), noe i retning pelsdyr/lær, og svake krydderaromaer i retning kanel og muskat. I munnen var den overraskende ungdommelig, med smaker fra aromaen, i tillegg til modne røde epler, og en skuffende kort ettersmak med svakt preg av tobakk.

Årgang 1970 bar preg av oksidasjon. Her er fargen nærmest oransje i glasset, og duften er preget av rosiner og andre tørkede frukter sammen med nøttearomer i retning, pinjekjerner, mandler og valnøtt. I munnen var den kompleks og interessant som referanse, men ingenting å rope hurra for. Oksidasjonen er tydelig, og nøttearomaene er sterkere. Her kommer eiken klart fram, og vaniljesmaken er sjenerende. Også denne vinen var skuffende kort, med lett myntepreg i avslutningen. Sliten vin.

Kronen på verket denne kvelden skulle være årgangen 1964. Fargen og duften her var mindre preget av oksidasjon enn 1970, og vinen skulle vise seg å være gjennomgående friskere. Fremtredende eik i duften, sammen med eple (rødt eple/eplekjeller/calvados), portvin, plomme og noe syre. I smaken hadde denne vinen fra sommeren 1964 faktisk noe syre og friskhet. Den var spennende å prøve, men hadde svært lite å gi. Tanninene og resten av det som heter vin var slipet godt ned, og erstattet av fremtredende vaniljepreg, og noe i retning av glyserin/stearinaktig voks.

Hos Faustino er de veldig glade i eik. Jeg synes eik kan være en god ting, bevares. Med dette er ikke godt. Det vil si - det er jo artig vin. Men det er ikke veldig godt. Det er påfallende å se at vinen heller ikke kommer seg med årene. Det virker som om eiken har gjort en så voldsom og sjokkerende innvirkning på vinen at den på en måte er lastet med den helt til den dør under dette fremmedlegemet. Det gir assosiasjoner til den dødsdømte som bærer sitt eget kors til henrettelsesstedet.

Sjokosjef i tesalong

2006-12-06T16:51:00.000+01:00

For noen dager siden var det offisiell gjenåpning av Den franske sal i Nasjonalgalleriet her i hovedstaden. Etter noen år med delvis vinglete drift har nå Salon de thé åpnet, med stjernekonditor Sverre Sætre, Kai Lyche og Bjørn Holte bak rattet. På åpningen var samlet et antall mat- og drikkeinteresserte, i lag med et par c-kjendiser og representanter fra Nasjonalmuseet. Vi fikk servert te av ymse slag i elegante tekanner, husets limonade, gode minisandwicher og ikke minst Sverres konfekt og sjokolade. Det var godt, og besøket fristet til gjentakelse.

Her forleden var jeg der igjen, og ble servert en feit og herlig kyllingleverterrine, eplemost av både Gravensten og Aromaepler fra Ringi Gård i Bærum, husets hjemmelagde gløgg, multedessert (Arctic), bringebærdessert (Singapore Lily) og ellers god oppvartning fra trivelig og våken servitør. Jeg vil gjerne anbefale Salon de thé i Den franske sal på Nasjonalmuseet.

Visste du at...

2006-12-04T18:31:00.000+01:00

Vi har også en norsk forkortelse i familie med:

QWPSR - Quality Wine Produced in a Specific Region

som omfatter

QbA - Qualitätswein mit bestimmter Anbaugebiete
QmP - Qualitätswein mit Prädikat
DOP - Denominazione Origine Protetta
DOC(G) - Denominazione Origine Controllato (é garantita)
AOC - Appellacion Origin Controllé
VDQS - Vins Délimités de Qualité Supérieure
DGO - (High Quality Wines with) Declared Geographical Origin
DOCa - Denominación de Origen Calificada
DO Pago - Denominación de Origen - Pago
DO - Denominación de Origen
DOC - Denominaçao de Origem Controlada
IPR - Indicação de Proveniencia Reglumentada

og som heter

KVBD - Kvalitetsviner fra Bestemte Dyrkingsområder?

Her i Norge har vi forresten faktisk et økende antall beskyttede varer. Sist var Gamalost fra Vik for et par uker siden, og Rakfisk fra Valdres. Ellers har flere frukter fra Hardanger (feks. 'Hardangerepler') fått beskyttet navn i det siste.

Mer om dette, og forskrifter om tiltak mot mørk ringråte i potet fra Egypt og Nederland, samt avlsfremmende tiltak på bier hos Mattilsynet..

Fredagens utskeielser

2006-12-03T23:17:00.000+01:00

På fredag var jeg atter i herrelag. Vi møtes på rundgang hos de respektive og hører mye god musikk, spiser feit mat og drikker behørige mengder vin.

Til hovedrett ble det servert en oksegryte med rødvin og rotfruktstappe. Sausen var laget på viltkraft, kokt tilsammen i et par døgn, ifølge kokken. Mitt oppdrag var en dessert, og vin til hovedretten.

Til oksegryta drakk vi en Borgogno Barolo Riserva 1996. Denne, og et par til fra samme produsent kjøpte jeg inn etter forrige nyhetssmaking hvor dette huset ble lansert gjennom importøren Wine Brothers. Dette er kraftig og tøff, men samtidig stram og elegant vin. Tradisjonell stil, med en del eik. Ingen fruktbombe, men frisk og syrlig, og med lett floralitet i duften. Ettersmaken er lang og tørr, og med de deilige, 'fintaggete' nebbiolotanninene. Denne vinen har sikkert godt av flere år til. Heldig for meg at jeg har noen fler liggende.. :) Hvis du derimot har lyst til å smake en mer fullmoden Barolo, kan både årgang 1997 og 1998 fra samme produsent også anbefales. De lærde (DN og Vinforum) strides noe angående disse vinene. Jeg synes de er begge svært gode. Vinene er (foreløpig?) hyggelig priset, på rundt 350 kroner, og er akkompagnert i pollisten av samtlige årganger opp til 2000 (noen som er med på en vertikalsmaking?) i tillegg til Barbaresco 2001 og Barbera d'Alba 2005. Borgogno anbefales herved.

Til dessert tok jeg med den klassiske italienske kombinasjonen biscotti og vino santo. Biscottien kjøpte jeg på Stockfleth's i Lille Grensen, mens Vino Santo fant jeg på polet i Vika. Her er det ikke noe poeng å slå til med den aller flotteste vinen, for konseptet er å dyppe biscottien i glasset. Ved siden av, en kule gelato vaniglia. En rask og rimelig tur til Piazza Navona, dette altså.

Vinforums blogg

2006-12-02T11:18:00.000+01:00

Jeg har fulgt med på Vinforums nye sider siden de ble oppdatert tidligere i høst. Visstnok er ikke jeg den eneste som gjør det, for de har etter sigende tidoblet trafikken siden relanseringen.

Her finner man også en blogg - en nyhetsbulletin, med mulighet for å kommentere. Jeg tror nok ikke kommentarene sensureres i særlig stor grad, men heller at forumet sensurerer sine interessenter godt av seg selv, slik at innleggene og debattantene faktisk holder et relativt høyt nivå. I flere tilfeller er det nettopp den påfølgende meningsutvekslingen, ikke det opprinnelige utspillet fra nettredaktør Nils Arne Økland som blir den virkelig gode lesning. Denne meningsutvekslingen - med Per Mæling i spissen - er saklig, men løs, og svært langt fra nivået på de typiske 'legg inn din kommentar'-funksjonene på sidene til diverse aviser.

Av de foreløpig bare tre utspillene fra Økland, har to handlet om smak og språk. Dette er et velkjent tema til glede og frustrasjon for den interesserte. Det svares og menes livlig om konkrete og assosiative smaksbegreper, den store forskjellen mellom å beskrive vin for å forvalte 'folkets' prioriteringer, 'ekspertens', sine egne, sin arbeidsgivers, eller forsøksvis den objektive sannhet.. Et utspill fra Polets spesifikatører hadde vært på sin plass her. Men det kan vi nok glemme, for de sitter vel på isolat med brev- og besøksforbud..

Om hvordan en himmelvendt italiener kan fylle kraftfeltet mellom norsk fårekjøtt og evigheten

2006-11-29T21:50:00.000+01:00

Jeg vil anbefale vinfreaks å lese denne teksten om Fredric Drum på nettsiden til Red & White skrevet av Gert Nygårdshaug.

Ave Baltazar!

2006-11-28T22:14:00.000+01:00

Forrige vise (Champagnesmaking) endte opp på Baltazar Ristorante & Enoteca i Kirkeristen. Baltazar er et rett ut fantastisk italiensk spiseri i gamle, flotte lokaler, med vinbar i første etasje og en av norges beste restauranter i andre. Bak Baltazar står Dag Tjersland, som forøvrig har skrevet en vidunderlig bok om Italia - maten og landet.

Vi ble tildelt det siste ledige bordet i vinbaren av en ytterst trivelig servitør. Han skulle senere vise seg å være en meget behagelig servitør og -som vanlig på Baltazar- svært oppmerksom og tilstede. Vi var på rødt etter mye sprudel på Grand, og bestilte en Dolcetto d'Alba Piani Noce fra Parusso og en Ripasso fra Accordini. God vin.

Til dette fikk vi en ostetallerken og en speketallerken akkompagnert av en liten salat med kapers, tre typer brød - deriblandt islandsk rugbrød (!) og Baltazars deilige foccaccia. Ved siden av dette, en digg olivenolje fra Fubbiano som smakte pepper og svidde i ganen, fikenmarmelade, vindruemarmelade, aïoli og akasiehonning.

"Håhåhå, dette smaker så sinnsykt fjøs!" sa Tim og gliste med et stykke pecorino i hånden. Vi fikk to typer Pecorino di Pienza og den min venn snakket om var Stagionato. Den var lett 'misfarget' i kanten og myk som Norvegia. "Jeg skjønner ikke greia med Ekstra lagret Norvegia", ytret mitt følge. "Ekstra mye av ingenting, liksom??" Vår Pecorino di Pienza Stagionato hadde ikke mye av ingenting. "Fy fader, dette er lukten av fjøs altså! Som ammoniakk fra urin og avføring! Fantastisk!" Ved siden var det en Gorgonzola Piccante og litt Taleggio.

"Hei, du!" Jeg kjenner den ikke helt uforfengelige gleden av å bli gjenkjent av betjeningen fra forrige besøk. Dessuten er hun ganske søt.

På det andre fatet fant vi en Parmaskinke, en San Daniele, Salami Toscano og Salami Piccante. Den siste, så myk og mør at den knapt var å få fatt i med gaffelen. På toppen - en dæsj Lardo - rent flesk. Ah.

Vi fikk i oss et glass hver av den flotte Colline Novaresi Agamium fra Cantalupo før vi vandret lykkelige derfra. En fortapt italofil eksilkatolikk med lav toleranse for fristelser finner ikke bedre ly enn dette nord for Trentino-Alto-Adige...

Amen.

Foto: Dagens Næringsliv v/Ståle Andersen

Årganger på Polet

2006-11-27T20:51:00.000+01:00

For en tid siden skrev Apéritif en entusianstisk anmeldelse av Domaines Schlumbergers Riesling fra Grand Cru vinmarken Saering i Alsace, årgang 2001. Ifølge Aase Jacobsen i Apéritif var dette et røverkjøp. Alsace Grand Cru av denne kvaliteten til 175 spenn!

Jeg bestilte direkte fra Apéritifs hjemmeside, og fikk raskt bekreftelse på at alt var i orden, og at vinen var på vei. I dagene etter sjekket jeg Vinmonopolets nettsider, og fant ut at vinen av utsolgt fra leverandør. Kort tid etter mottok jeg vinen, men i årgang 2004. Det tok meg litt tid å finne ut nettopp dette. I mellomtiden hadde jeg gleden av å smake på vinen.

Vinen var tiltalende frisk og flott mineralsk på duft. Noe tilbakeholden (kunne nok vært luftet bedre), grønne epler, sitrus og tørrt gress. I munnen var den svært ren og med stor fylde. Intens og ungdommelig, med noe lukket frukt, selv om frukten var bløtere og mer moden i preget her enn på nesen. Knusktørr vin med høy syre og nesten stikkende mineralsk. Vin med åpenbart lagringspotensiale.

Fabelaktig god vin, alstå, med tydelige tegn på å stamme fra en stor vinmark. Men jeg hadde jo bestilt 2001! Jeg snakket med en av de svært kompetente medarbeiderene på Vinmonopolet på Steen & Strøm. Han rynket på nesen, og kunne opplyse meg om at dette ikke var noe nytt problem. Han hadde også en mistanke om spekulasjon på dette fra leverandørers side. Si at en leverandør har en middelmådig årgang på lager, som han trenger å få unna. Hva bedre enn å legge ut en toppvin til anmeldelse for så å sende en annen årgang ut til kundene? Min mann på polet kunne også fortelle at det ville være håpløst å gi hver årgang av de tusenvis av vinene på polet forskjellige varenummer. Jeg kan ikke si at jeg forstår hvorfor dette er umulig. En rask sjekk viser at det nå - to måneder etter Apéritif anmeldte årgang 2001, og jeg fikk 2004 - er årgang 2005 av Schlumberger Grand Cru Saering som er å finne i hyllene på Vinmonopolet.

Poenget mitt er følgende. Er du på jakt etter en spesiell årgang, definér det klart ved bestilling og sjekk alle flaskene før du tar de med deg.

Schlumberger har to andre viner på Polet. Blandt disse en 2001 Grand Cru Gewurstraminer. Gi meg gjerne tilbakemelding hvis du har noe erfaring med disse.

Sjampis

2006-11-26T23:12:00.000+01:00

Jeg hadde denne uken gleden av å tilbringe en aften med min tidligere kollega og gode venn Tim Wendelboe. Vi var på smaking og foredrag med champagnehusene Heidsieck & Co og Pommery i Rococcosalen på Grand Hotel. Dette var arrangert av Norske Vinklubbers Forening og vinimportøren Bibendum.

Alexis Colin fra gruppen Vranken Pommery (som eier disse to champagnehusene) kom for å gi oss innføring i de to champagnemerkenes historie, deres vinmarker og noen av deres viner. Han innledet med å forklare at ville få servert tre Heidsieckviner og fem Pommeryviner. Vi ville merke at Heidsieck & co hadde en maskulin stil, mens Pommery lagde viner langt mer feminine i stilen. Vi fikk også lære mye om de respektive vinhusenes kjellere og fasiliteter, antall besøkende turister, gamle anekdoter, design av etiketter og så videre. Dette i en utstrekning som ikke akkurat høynet forventningene til kvaliteten på innholdet i flaskene.

Heidsieck & Co
Vi begynte med en -etter min mening- direkte frastøtende Heidsieck Monopole Blue Top non vintage. Klassiske nyttårsaftenaromaer av våt papp (les: billig cava), og mangel på liv og intesitet i munnen. Bibendum hadde valgt å reklamere med 83 poeng i DN, og femmer i VG. Det siste burde ikke forundre noen, anmelderen fikk sikkert vinen gratis (tjoho!).

Langt mer interessant var Gold Top 2001, med mer tiltalende aromaer av gjær, brød, hassel- og peanøtt, svak floralitet og -for de som har kjent det- duften av gassene fra sekundfersk nybrent kaffe. I munnen ga den floralt og syrlig anslag, god mousse, preg av lime, epler og mandel. Jeg synes den var litt kort, og hadde en lett bitterhet i ettersmaken. Ingen høydare, men anstendig vin. Det finnes bare så uendelig mye annen god vin til 350 kroner.

Første og siste gode vin fra Heidsieck var Diamant Bleu 1999. Mens de ovennevnte hadde Pinot Noir-dominans på henholdsvis 70 og 60 prosent ble vi nå servert 50/50 Pinot og Chardonnay. I nesen ga vinen syrlig, slank og frisk duft av grønne epler, pære og sitrus. I munnen kraftig mineralsk, slank, myke bobler, treverk og toast. Svært lite gjærpreg og høy syre. Vinen er tørr og god, med fantastisk mousse og lang ettersmak med preg av valnøtt og mineraler. Svært god vin, men koster nesten 500 kroner.

Pommery
Allerede fra startgropa med Brut Royal non vintage, viste Pommery høy kvalitet. Allikevel var det langt fra alle de fem vinene vi ble servert som ser ut til å havne på min innkjøpsliste med det første. Basischampagnen Brut Royal med lik prosentandel av de tre tillatte druene Chardonnay, Pinot Noir og Pinot Meunier, koster 329,-, og ga fin kompleks, noe urtete duft med innslag av jordbær, svakt gjær, pære, blomster (jasmin) og mineraler. God fylde i munnen, frisk og syrlig, med preg av røde bær, gule epler, rips, noe honning og med rødt eple i en ellers nøtteaktig ettersmak. Bra vin, slett ikke fantastisk.

Via en etter min mening usmakelig rosé og etterfulgt av vintersjampisen Wintertime, laget utelukkende på røde druer, fikk vi smake kveldens første høydepunkt. Pommery Summertime Blanc de Blanc (100% Chardonnay) non vintage, hadde rik og spennende duft av svisker, sjokolade, syrnet melk, vanilje, karamell, smør, seterrømme og eplemos. Morsom blanding av oksidert preg og friskhet. I den friske og syrlige smaken fant vi grønt eple, pære, blomster, scones, svak toast og mineraler. Denne 'design-vinen' koster 350,- og er verdt hver krone.

Den eneste virkelig strålende vinen denne kvelden var Pommery Cuvée Louise 1998. Dette er husets toppvin, og er en hyllest til rivjernet Madame Louise Pommery som grunnla huset i 1836. Tydelig Chardonnaydominert kompleks og balansert duft av grønne aromaer, men også smør og vaniljesaus og musk (manneparfyme!). I munnen er den tørr (4,5 g/l), tilbaketrukket og dekadent, slank og med flott mineralitet. Grunnet en tilstand av målløshet og beundring strekker ikke mine notater lengre enn til å anbefale meg selv å kjøpe vinen, for et mulig lagringsprosjekt. Dette er fantastisk vin! Champagnen koster 890,-. Hurra. Løp og kjøp.

For å konkludere, må det sies at det finnes høydepunkter hos disse store kommersielle husene. Det koster fort mye, og man vil ikke oppleve den samme dynamikken, gleden og entusiasmen som hos en mindre og mer personlig produsent. Det kan også nevnes at selv om jeg generelt faller for den hvite drue og den såkalte feminine stil i champagne, hadde jeg stor glede av å smake den varmblodige Wintertime. Det er ikke uten beundring jeg smaker disse tydelig 'designede' champagnene. Ingen grunn til å avskrive Pinotchampagner altså. Men jeg undres, hvis gutta vil ha damene, det feminine, og damene liker det friske og lette, Chardonnayen, hvem er det da Pinoten har draget på i lengden? Gi meg gjerne innspill på dette!

I mellomtiden vil jeg gjerne slenge inn en anbefaling av denne beintørre rakkern (1,5 g/l): Larmandier-Bernier Terre de Vertus Blanc de Blancs Brut Nature er en totalt kompromissløs champagne fra en liten produsent med fokus på biodynamikk og ekstrem begrensning av utbytte. Spesielt anmelderene DN har vært meget entusiastiske og mener at 'Vindyrkere som Larmandier-Bernier er fremtiden for Champagne'. Hvis det er tilfellet, er det iallefall ingen grunn til å miste motet, selv om det blir servert gul enke eller Freixenet på julebordet.

Full stopp i vaffelpressa

2006-11-26T23:05:00.000+01:00

Den siste uken har vært noget preget av full stans i IT-avdelingen her på Sidelengs (les: pc-kræsj). Det betyr ikke at det ikke har vært mye å skrive hjem om. Kommer snart tilbake med mer..

Søndagskveld

2006-11-20T06:05:00.000+01:00

Jeg var på besøk hos min venn Kai i går kveld. Kai er dreven servitør med fartstid hos Bagatelle, Oro og Baltazar, og har vært restaurantsjef på Madserud Gård. Han er forøvrig en forrykende kokk og jobber nå sammen med Sverre Sætre med å drive Salon de The i Den Franske Sal i Nasjonalgalleriet. En råtass når det gjelder godsaker med andre ord. Vi hadde gleden av å dele den herlige hverdagschampagnen fra Guy Charlemagne, en litt pussig Dolcetto fra den ellers strålende Pellissero og avsluttet festen med en Bas Armagnac 1962 fra Dartigalongue. Sistnevnte en stor (og da mener jeg ikke bare flaskens størrelse) brandy, med duft av dadler, sjokolade, hasselnøtt, valnøtt og et lett oksidert sherryaktig preg. Smaken er konsentrert, middels kraftig og ligger bløtt og fyldig i munnen. Smakene gjenkjennes fra duften, i tillegg til preg av peanøtt, treverk og en lett sødme. Dette herlige drikket har ligget i 400 liters fat fra da mor var to og er nylig tappet, så vidt jeg vet, kun på halvannen liters flasker til en pris på rundt 1400 kroner. Etter sigende, så er dette en meget god pris i forhold til på hjemmebane.

Av disse vinene og brennevinen vil nok Guy Charlemagnes deilige, friske, mineralske sjampis være førstemann tilbake i mine glass. Champagnen, som forøvrig koster 250 stykker på Vinmonopolet, dufter friskt, rent og intenst av sitrus, mineraler, eple og gjær. I munnen er den like frisk og med smaker fra duften. Deilig ettersmak med mineralitet i retning sjø og fjærestein, og også her en leskende friskhet.

Takk for meg, Kai. Jeg inviterer herved tilbake snart.

Beaujolais Nouveau

2006-11-19T15:13:00.000+01:00

'Mes amies! Årets beaujolais nouveau for første gang i glasset ved midnatt på Bistro Brocante. Rykter om gratis glass og cabaret'

Jeg fikk tekstmelding av min venn onsdag ettermiddag. Ah. Selvsagt. Det er tredje torsdag i november. Slipp av Beaujolais Noveau, årgang 2006. Jeg hadde aldri vært på denne sagnomsuste 'feiringen' før, uten at det har meldt seg noe presserende behov heller. 'Alle sier de hater Beaujolais Noveau' sa Rolf Aas i Norske vinklubbers forbund til meg en gang, 'Men det er ingenting det går så mye av på smakinger og evenementer'. Nå skal det sies at på langt all Beaujolais smaker som Noveau. Det finnes fantastisk vin fra dette området, som ligger sør i Burgund.

Beaujolais ligger altså i et av verdens råeste vinregioner. Her lages 99% rød vin av Gamay-druen, og representerer rundt halvparten av Burgunds totale produksjon. Prosessen karbondioksidgjæring, på engelsk kalt carbonic maceration brukes for å lage friske, fruktige viner, med meget lavt tannininnhold. I korte trekk fungerer prosessen ved at hele klaser med druer legges i tanker som fylles med CO2. Fermenteringen starter ved hjelp av enzymer innenfra druene, uten tilsatt gjær. Druene sprekker til slutt, og normal fermentering fortsetter. Farge trekkes da ut, uten tanninger.

Feiringen (som de kalte det på Brocante) var i gang, og en flaske med Ch. de Chatelard kostet 175 kroner. Ganske riktig, vi ble underholdt av en popstjerne unplugged. Vinen var fruktig og frisk, selv om følelsen av annengangsgjæring på tom mage ikke fristet til noen store innhugg i polets sortiment av Noveau. Min venn lurte på hva det var som var så harry med dette? Vel, for det første er jo vinen middelmådig, vil jeg påstå. For det andre er den jo like tilgjengelig i overimorgen som natt til torsdag. Men vi var der, og jeg har herved feiret årets Beaujolais Noveau. Apéritif mener Chatelarden er god, gir den 85p, og de har sikkert rett. Selv får jeg følelsen av det Ola Dybvik i Vinforum kaller den italienske Novello - premature viner tatt med keisersnitt.

Travaglini Gattinara 2001

2006-11-18T15:34:00.000+01:00

På en smaking for litt siden hadde jeg gleden av å smake en Gattinara 2001 fra Giancarlo Travaglini. Det var en flott opplevelse som resulterte i sporenstreks innkjøp av en kasse av denne vinen.

Gattinara er et område nordøst i Italias sjefsregion nummer én, Piemonte. Et område som i gamle dager nøt samme respekt som Barolo og Barbaresco, men som mistet stjerne grunnet juks og fanteri, altfor høyt utbytte, og dårlig vinifikasjon. Med tildeling av DOCG-status og strenge regler (bl.a. større begrensning av utbytte enn i Barolo og Barbaresco) er Gattinaras gode rykte på god vei tilbake. Gattinara DOCG må bestå av minimum 90% Nebbiolo, og maks utbytte er 48 hektoliter per hektar.

Travaglini er den største produsenten i området, og er kjent for høy kvalitet på vinene sine. Ikke la deg skremme av den noe harry flasken (som gir grufulle JP Chenet assosiasjoner). Flasken ble i følge importøren Gaia designet tilbake på femtitallet, med den hensikt å lette servtørens jobb med å nå rundt til gjestenes glass.

I går fikk jeg igjen gleden av å sprette en flaske Travaglini Gattinara 2001. I mine notater står det:

Ganske lys og utviklet farge i glasset. Middels kraftig duft med tydelig Nebbiolokarakter. Utviklet preg, men god friskhet og tydelig syre. Varme blomster, kirsebær, lyng, lær, noe røyk og eik. I munnen gir den et bløtt anslag, god kompleksitet, fin sødme og deilige stramme Nebbiolotanniner. Jeg oppfattet den som friskere og mer ungdommelig i munnen enn i nesen, men også her er det tydelig utvikling. Vinen er frisk med relativt høy syre og middels fylde. I smaken finnes også noe mineraler og flintrøyk, kirsebær, rips og fiken. Lang ettersmak og en avslutning med fin snerp og svak bitterhet som begrenser sødmen veldig fint.

Vinen koster 162 kroner på polet og er et realt røverkjøp. Såvidt jeg forsto, så var prisen justert ned fra leverandøren, for å hjelpe vinen ut på markedet. Vinen har fått 'Beste kjøp' og 90 poeng i Dagens Næringsliv. Jeg sier løp og kjøp. Vinen er veldig god nå, men tåler fint noen år for de nølende..

Et par filmklipp

2006-11-18T13:47:00.000+01:00

Ta gjerne en titt på følgende to filmer i mellomtiden

Scene fra den fabelaktige Sideways hvor Miles prøver å forklare Maja hvor fantastisk Pinot Noir kan være, og hvor skjør og pleietrengende den er. Hysterisk festlig, for han snakker jo egentlig bare om seg selv. Se klipp

'It's a hard grape to grow. As you know. It's thin-skinned, temperamental, ripens early. It's not a survivor like Cabernet that can grow anywhere and thrive even when neglected. Pinot needs constant care and attention and in fact can only grow in specific little tucked-away corners of the world. And only the most patient and nurturing growers can do it really, can tap into Pinot's most fragile, delicate qualities. Only when someone has taken the time to truly understand its potential can Pinot be coaxed into its fullest expression.'

Åpningsscenen i Spis, drikk, mann, kvinne. Jeg tar gjerne en bit.
Se klipp

Velkommen

2006-11-18T11:48:00.001+01:00

Hei, og velkommen til min blogg!

Her vil det komme mangt og meget om stort og smått. Hovedsaklig vil det være lesning for den mat- og drikkeinteresserte. Et behov for å meddele noen av mine mange spennende opplevelser har meldt seg, og jeg håper å kunne samle disse, trekke ut det essensielle, og publisere noe vettugt og leseverdig.

E.